Pinky Promise

Del 26) Basta bom

Gjennom Olivias øyne

"Hvorfor? Hvorfor måtte du være så himla smart å-"

Jeg kuttet av Kate midt i setningen.
Hun så opprørt og bekymret ut.

"Chill, Kate. Jeg overlevde"

Jeg lå på sofaen hjemme med en ispose på panna.
Panna mi hadde svulmet opp og er nå dobbelt så stor som normalt.
Vasen hadde heldigvis ikke truffet spesielt hardt, da gutten hadde prøvd å stanse den i siste liten, men jeg hadde kjent smerten.

"Heldigvis for deg at moren din er borte de neste dagene" snøftet Kate.
Jeg nikket enig. Mamma hadde flydd rett i taket, men hun var på seminar til neste uke i Praha.

"Håper at kulen er blitt mindre til da" mumlet jeg.

Jeg kikket ut av vinduet og fikk øye på soloppgangen. Jeg hadde fått sovet i noen få timer, men jeg var fortsatt helt utslitt.
Jeg hadde besvimt i noen sekunder etter sammenstøtet, så hadde jeg kommet til bevissthet igjen men jeg var ikke helt til stede og husker ikke mye.

Jeg husker en pulserende smerte i panna og forbannet masse bråk. Kate hadde fortalt at slåsskampen hadde avsluttet brått, og Jason og Mason var helt fortvilet over hva som hadde skjedd. Jason hadde ikke engang slått tilbake. Mange hadde flydd på gutten som slo til meg, hadde Kate forklart, men til at det ikke var noe alvorlig da hun så ansiktet mitt.

"Hva het han gutten egentlig?" Mumlet jeg mest for meg selv, han hadde virker vagt kjent, men jeg kunne ikke huske en konkret person.

"Husker ikke jeg heller, men vi bare spør Jason og dem" svarte Kate mens hun strakte seg etter mobilen sin som plinget.

"Vel, jeg skal bli her hele dagen, bryllup eller ei, mamma" mumlet Kate til mobilen mens hun tekstet.

"Seriøst Kate, bare dra på bryllup. Jeg klarer meg fint" sa jeg og viftet med hånda.

"Hå nei du, jeg lar deg ikke være alene i denne tilstanden. Hva slags venn ville jeg vært da?"

Hun hadde kanskje rett tenkte jeg. Jeg så rett og slett dopa ut med håret i et kråkereir, sminke smurt over ansiktet og en pulserende kul på panna.

"Så, hva skal finne på i dag da?" Kvitret hun.

"Finne på? Jeg skal være akkurat på denne flekken hele dagen og pleie meg selv og den ødelagte panna mi. Og ja, du kan gå på butikken og kjøpe meg is" smilte jeg til Kate.

"Bare fordi du er skadet skal jeg ikke være tjeneren din" fnøs hun.

"Er det mobilen din?" Spurte jeg Kate da noe vibrerte i nærheten.

Det viste seg at den var min.

"Hellø"

"GÅR DET BRA OLIVEN?!" Jeg skvatt og trakk telefonen vekk fra øret.
Kate hevet et øyenbryn.

Jeg så på skjermen, Mister-høy-på-pæra, ja.

"Jeez, du trengte ikke gjøre meg døv, Jason" stønnet jeg.

"Herregud, vi er på vei nå!" Pusting og pesing hørtes i bakgrunnen.

Jeg skulle til å svare, men plutselig føk ytterdøra opp med et smell.

"HERREGUD" Jason så fortvilet på meg i sofaen. Mason kom brasende inn etter han.

"Heisann" svarte jeg og vinket så muntert jeg klarte.

De gikk bort til meg og begge så utrolig skyldige ut.
Det var nesten søtt.

"Jeez, hvorfor de ansiktene?" Spurte jeg.

Jason satte seg ned på sofastolen ovenfor meg og begravde ansiktet i hendene.

"Du kunne blitt skikkelig skadet" mumlet han.

"Det går bra, Jason. Helt ærlig, jeg er bare glad for at du ikke ble skadet" sa jeg og satte meg opp i sittende stilling.

"Men DU ble jo skadet" argumenterte han og pekte på panna mi som liknet en diger kvise nå.

"Ikke like hardt som hvis den hadde truffet deg"

Han sukket frustert, og Mason skjøt plutselig inn;

"Ingen av dere hadde blitt skadet hvis ikke jeg hadde blandet meg! Det var jeg som avledet Jason fra å se vasen komme"

"Mason, ikke si sånt. Du vet like godt som meg at Jason hadde kommet i skikkelig trøbbel hvis ikke du hadde gjort noe"

"Ne-" begynte han, men så blandet Kate seg inn.

"ERGO; ingen er skyldige! Noen hadde blitt skadet UANSETT, så derfor er det bare bra at Olivia ble litt skadet, hun tåler det" sa hun, med en besluttsom tone og så strengt på oss.

Vi hadde ikke annet valg enn å nikke oss enige.

"Så, har dere alle tenkt til å bli her hele dagen? For jeg kommer ikke til å bevege meg andre steder enn til doen og kanskje kjøleskapet hvis Kate ikke er så grei" sa jeg og brøt stillheten som fløt rundt oss.

"Vi kom bare for å sjekke hvordan det går med deg. Vi må dra om en time til hockey kampen" svarte Mason.

"NEI DET EKKE I DAG?!" Jeg så forskrekket på dem.

"Jo. Det er i dag"

"Hvordan skal jeg spille i dag?" Stønnet jeg.

"Du skal ikke spille. Vi har ingen innbytter med kepperen, men han har sagt han kan stå på begge rundene"

"Vi hadde ikke lyst til å tvinge deg heller" sa Mason.

"Ikke begynn med sånt pisspreik nå da, nå har jeg faktisk bestemt meg for å spille!" Utbrøt jeg og stod opp. Det var litt for kvikt, verden snurret rundt en stund, men så var den på plass igjen.

"Du er ikke frisk!"

"Kanskje ikke. Men jeg skal gå og spille" sa jeg sta og grep tak i hårbørsta til Kate som lå i bagen hennes og begynte å gre håret.

"Vi kan ikke risikere at du blir skadet igjen, på under 24 timer, Olivia" sa Mason seriøst.

"Du skal ingen steder" istemte Jason.

"La jenta spille da" sa plutselig Kate.

"Er du helt å jordet?! Bryr du deg ikke om venninna di?" Spurte Mason overrasket.
Det ble stille da Kate ikke svarte.

Hun smalnet øynenene og hyttet en finger mot han mens hun freste;

"Aldri si at jeg ikke bryr meg om Olivia!"

Mason sperret opp øynene. Kate har sin skumle side også vettu.

"Hvis hun vil spille, kan hun. Hun står kun i mål, og det skal nok gå bra, la oss gå nå" sa Kate og slengte jakka til meg. Jeg tok den på meg og fulgte etter henne ut.

"Kommer dere, eller? Jeg må låse døra" jeg stoppet opp og snudde meg mot tvillingene som ikke hadde bevegd seg.

De nikket langsomt og fulgte tause etter.

*

*

*

Heeeeeiiii!
Håper dere likte denne delen :) (beklager for en sykt dårlig overskrift btw, har det litt travelt nu) Kommer snart en del til, har skrevet en del siden det er ferie så håper på å få oppdatert jevnt neste uke også.

Comment & vote for mer!