"Hvis Jonas noen gang prøver seg på deg. kan du love og si ifra da?" spurte Andrew.
"Lover." sa jeg og svelget hardt.
"Han har vel ikke gjort noe mot deg ennå?"
Kapittel 14
Andrew så på meg med et spørrende ansikt; og mitt svar kunne forandre hele kvelden. Daten vår hadde vært fantastisk frem til da, og jeg orket ikke tanken på å ødelegge den. "Nei. Jonas har ikke plaget meg.", løy jeg. Bekymringen i ansiktet hans forvandlet seg til det velkjente hvite smilet. "Det er bra. Du må love meg og si ifra hvis han gjør deg noe. Denne gangen skal jeg ikke tillate han å knuse min eneste lykke...", han pauset. "...og min eneste lykke er deg.". Jeg strakte meg ut etter hånda hans og klemte den hardt. "Stol på meg. Stol på meg når jeg sier at jeg aldri vil skuffe deg, Andrew.". Resten av daten vår var fylt med latter, romantiske øyeblikk og et herlig selskap. Jeg koste meg alltid i Andrews selskap: Jeg følte meg sett og elsket da han var i nærheten.
Vi bestemte oss for å gå hele veien hjem, slik at vi kunne tilbringe mest mulig tid sammen. Det var blitt sent på kvelden og lyktestolpene var det eneste som lyste opp gatene. Det svake lyset satte stemningen, og jeg gikk hånd i hånd med kjæresten min. "Jeg er så utrolig takknemlig for å kunne tilbringe denne kvelden deg.", sa jeg etter noen minutter. Andrew stoppet opp, så på meg og smilte. Hver gang han smilte gjorde han verden til et bedre sted. "Emma Waters, jeg elsker deg så uendelig mye.". Ordene føltes så ekte og jeg kunne se at han virkelig mente det. "Alt det du sier er så håpløst klisjé.", sa jeg idet jeg begynte å le. "Hvorfor ler du? Jeg elsker deg jo mer enn det ord kan beskrive, tall kan telle, og mer enn det vårt evig voksende universet kan oppdage.". Til tross for at Andrew ønsket å holde seg alvorlig ble han også lattermild.
Når vi nærmet oss huset mitt møtte vi på et kjent fjes. Hun gikk på fortauet med hodet bøyd nedover, hun var trolig trist: Øynene hennes var blanke og røde. Andrew merket også de vonde følelsene jenta hadde inni seg, og bekymring spredde seg i ansiktet hans. "Vet du hva som feiler Caroline?", hvisket han. En uro falt over meg; dette var et øyeblikk der jeg kunne miste de to personene jeg elsket aller mest. Hele kroppen min ble rammet av panikk, fordi jeg var usikker på hva jeg skulle si. Caroline stoppet foran oss og stirret meg dypt inn i øynene. Jeg stoppet også, og fikk en følelse som kunne sammenlignes med det å være lam. Jeg skulle så gjerne ha sagt noe, men jeg fikk ikke et ord ut av munnen. Jeg skulle så gjerne ha gått vekk, men jeg fikk ikke til å bevege på føttene. Jeg bare stod der, klar for den største krangelen i mitt liv. "Jeg håper du er lykkelig, Em.", sa Caroline med en skjelvende stemme. Det var som om hun spyttet ut hvert eneste ord, og hensikten med sarkasme hadde aldri vært så frekk. Andrew kikket forvirret bort på Caroline. "Ja, vi er veldig lykkelige. Men hvordan går det med deg?", spurte han. Man kunne lett høre undringen i stemmen hans, og jeg forsto han godt. "For å være ærlig; har jeg det helt jævlig. Det er mange grunner til hvorfor jeg føler det sånn, men kjæresten din er en av dem.". Straks hun snakket til Andrew gikk tonefallet hennes fra grettent til høflig. På dette tidspunktet trillet tårene ned fra Carolines kinn, og samvittigheten min drepte meg innvendig. Jeg visste at det ikke var min feil at Jonas kysset meg, men allikevel vokste skyldfølelsen. Hadde ikke jeg valgt å sitte på med Jonas til skolen den dagen, så ville jeg ha spart oss for mange problemer. "Kan du fortelle meg hva som har skjedd, Emma?", spurte Andrew i mens han løsnet fingrene sine fra mine. Panikken lamslo meg; for hva skulle jeg si? Nå nyttet det ikke å lyve til Andrew, da sannheten stod rett foran oss. Jeg ønsket ikke å bryte det eneste løfte jeg hadde gitt til han: Jeg ønsket ikke å skuffe han. Jeg hadde så lyst til å si at alt var en misforståelse, men det eneste jeg greide å gjøre i øyeblikket var å riste på hodet. "Det var det jeg tenkte meg. Du er en sviker Em; det har du alltid vært.". Etter hvert som tiden gikk, ble Caroline mer og mer aggressiv. Jeg ble rammet av et stort ubehag, fordi det var ikke normalt at Caroline oppførte seg på denne måten. "Jeg føler at du skylder meg en forklaring Emma.", sa Andrew litt strengere enn tidligere. Jeg kjente at pulsen min steg, fordi jeg hadde ingen mulighet til å unnslippe problemene. "Greit.", svelget jeg hardt. "Først vil jeg beklage til dere begge. Først og fremst vil jeg beklage til deg Andrew; fordi jeg løy til deg tidligere i kveld. Også vil jeg beklage til deg Caroline; selv om alt er en misforståelse.". De begge kikket på meg og ventet på at jeg skulle fortsette. "Tidligere i dag rakk jeg ikke bussen, og derfor måtte jeg sitte på med Jonas til skolen. Jeg tenkte at det ville gå fint og være alene med han i de få minuttene, men jeg tok feil. Jeg undervurderte hans slue handlinger.", sa jeg langsomt. Jeg prøvde å formidle det på en fornuftig måte, for å hindre at noen skulle bli såret. Men Andrews øyne ble større, og han tok et raskt skritt tilbake. "Siden dette handler om Jonas, og det er åpenbart hvordan denne historien ender, ønsker jeg ikke å høre mer. Som du vet så utrolig godt Emma, så ønsker jeg ikke å la han skade meg mer enn det han allerede har gjort.", gråten satt i halsen hans. Ordene kom ut raskt og irritasjonen skapte et spent ansikt. "Jeg kan ikke tro at du har løyet til meg, når du vet hvordan situasjonen er. Jeg ønsker å fjerne alt det negative i mitt liv, og derfor tror jeg det er best at vi ikke ser hverandre på en stund.", sa han imens han begynte å gå sakte hjemover. Andrew var såret, og jeg forsto han godt. "Min kjære Andrew; vent! Jeg kan forklare...", ropte jeg etter han.
Fra forfatter:
Kjære lesere!
Det har mildt sagt vært en stund siden forrige kapittel, og jeg beklager det på det sterkeste. Men nå kan jeg for alvor si at "Hvor enn du er" er tilbake, og jeg gleder meg til å dykke inn i Emma og Andrews univers sammen med dere.
Takk for at du leste dette kapittelet!
Med vennlig hilsen : Ziktoria
