"Det er veldig vakkert" sa Andrew
"Ja, helt nydelig." sa jeg og kikket på stjernene.
"Emma?" sa han forsiktig.
"Ja?" svarte jeg.
"Kan jeg fortelle deg noe?" spurte han.
Kapittel 11
"Selvfølgelig." svarte jeg.
"Dette er litt kleint siden vi ikke har kjent hverandre lenge, men samme det. Tid er uansett ikke et mål på kjærlighet. Fra første gang jeg så deg, da jeg kom opp på rommet ditt, ble jeg helt lamslått over hvor vakker du var. Det var som om noen slo pusten ut av meg, og jeg hadde aldri sett en vakrere person før. Når vi satt i senga di og snakket sammen, var jeg nervøs over at du ville synes jeg var teit, og at du ikke ville like meg i det hele tatt. Men du lo når jeg faktisk prøvde å være morsom, og da føltes det ut som om jeg levde for første gang etter bruddet med Amy." sa han.
"Andrew..." han stoppet meg før jeg fikk fullført setningen.
"Det var deilig å se at jeg var grunnen til at du smilte det nydelige smilet ditt, og at jeg ikke var helt ubrukelig. Etter mamma ropte, og vi dro hjem klarte jeg ikke å slutte å tenke på deg. Jeg synes det var så merkelig at jeg ikke fikk deg ut av tankene mine, siden jeg nettopp hadde møtt deg. Men jeg har lært at de sjansene man ikke tar, er de man angrer aller mest på, og det var derfor jeg tenkte at jeg skulle gjøre alt for å bli kjent med deg. Jeg er fullstendig klar over at det er litt teit, siden vi ikke har kjent hverandre lenge, og at det var tidlig å tenke sånn, men jeg ville ikke slipp på det som gjorde slik at jeg følte meg som en bedre person. Etter bruddet med Amy, var det en ganske mørk tid for meg, og ingenting muntret meg opp. Helt til jeg så deg. Hver gang vi har vært sammen har det følt ut som om jeg har blitt så mye lettere. Du er så utrolig perfekt på en nydelig måte, og jeg faller for deg bare mer og mer." sa han. Jeg fikk tårer i øynene, for det var det fineste jeg noen gang hadde hørt. Han tok meg i hånda og møtte blikket mitt. Stjernene lyste fint på himmelen, men hvis jeg sammenlignet de med hans øyne, virket det som om de ikke lyste i det hele tatt. De druknet i en blåfarge som var så klar, og det tok pusten ut av meg hver gang de møtte mine helt alminnelige øyne.
"Andrew, det er det fineste jeg noensinne har hørt." en tåre rant ned fra øynene mine. En liten tåre ble til to, som etter hvert ble til tre, og sånn fortsatte det.
"Emma, hvis alt jeg får i denne verden er din kjærlighet, har jeg alt. Jeg har ikke kjent deg lenge, men jeg har kjent deg lenge nok til å kunne si at jeg elsker hver eneste ting ved deg." han tok en liten pause.
"Vi kjenner kanskje ikke til alle tingene ved hverandre, men jeg er sikker på at vi lærer å kjenne hverandre underveis. Så Emma... Jeg er stormforelsket i deg. Jeg har aldri følt noe slikt før, og jeg er villig til å satse selv om det er tidlig." han lo.
"Og jeg sverger på at det er noe magisk som skjer hver eneste gang du ler og smiler, fordi det slår pusten ut av meg." han lo enda mer. Jeg gjorde det også. Han grep hånda mi enda hardere.
"Så Emma Waters. Vil du gi meg den store æren, og være sammen med en idiot som meg?" spurte han. Jeg lo og lente meg fremover for å kysse han.
"Så... Er det sånn du svarer ja?" spurte han etter vi hadde kysset.
"Helt klart." sa jeg. Han lo og ga meg en klem.
"Takk og lov. Jeg var så nervøs." sa han. Jeg svarte med en flau latter. Han smilte et bredt smil og kysset meg en gang til. Jeg var så glad og lykkelig, og som jeg har nevnt tidligere føltes det ut som om vi rømte til vår egen lille verden. Der var alt perfekt, og ingen kunne blande seg eller forstyrre oss. Helt til Alicia ropte på Andrew. Flott timing, tenkte jeg.
