Personen som sto ved døra var ikke den personen jeg hadde verken forventet eller håpet på. Det var en jeg hatet mer enn alt, nemlig Jonas.
Kapittel 13
"Tuller du?" lo jeg og prøvde å skjule hvor frustrert jeg var. Jeg var på vei til og lukke døren da Jonas sa:
"Jeg kom bare for å si unnskyld." Han så lei seg ut på mine vegne, men jeg tror det bare var et godt skuespill.
"Hvis du tror at det hjelper å komme med en unnskyldning, tar du feil. Og uansett er det ikke meg du skal si unnskyld til." utbrøt jeg sint.
"Hva mener du? Jeg har ikke gjort noe skade mot noen andre." sa Jonas, som om han var helt uskyldig.
"Slutt og spill dum." sukket jeg.
"Hva med Caroline? Du tror tydeligvis at hun ikke bryr seg om at du klinte med bestevenninnen rett foran øynene hennes." Jeg prøvde å holde meg rolig, men det var vanskelig når en idiot som irriterte meg på alle mulige måter stod rett foran meg. Jeg hadde unngått å ta kontakt med Caroline, jeg visste at hun ikke ville svare uansett. Dessuten visste jeg ikke hva jeg skulle si for at alt skulle ordne seg. Å finne de rette ordene ville være vanskelig, for situasjonen var ganske ille fra før. Jeg ville ikke gjøre den verre.
"Jeg bryr meg ikke om Caroline. Egentlig var hun en del av planen ved å få kontakt med deg." forklarte Jonas. Jeg bare himlet med øynene til han. Kompisene hans stod i bakgrunnen. Det så ut som om de kjedet seg, og at de ikke helt forsto hvorfor de var der.
"Du holdt deg unna oss, så det viste seg at 'Caroline-Planen' ikke fungerte så bra. Derfor prøvde jeg å få kontakt med deg gjennom Andrew, og det fungerte mye bedre."
"Du er en drittsekk, vet du det? Jeg har ingen anelse om du er så dum med vilje, men i alle fall virker det som om du har å såre andre mennesker som hobby. Tror du ikke Andrew har fått nok av at du sårer han hele tiden? Andrew kommer til å bli rasende når han for greie på det. Først Amy, så meg. Men du skal vite at jeg aldri kommer til å skuffe Andrew, på grunn av en som deg. Å skuffe han er det siste jeg vil gjøre." Jeg tok en kort pause. Alle ordene kom kjapt ut av munnen min, og raseriet mitt kom ut over Jonas.
"Jeg har bedre ting å gjøre enn å krangle med deg, og dessuten har jeg andre planer. Stikk Jonas, jeg vil ikke ha verken deg eller vennene dine her." sa jeg, og smelte igjen døra bare for og understrekte hva jeg nettopp sa. Jeg pustet lettet ut, og håpet på at Andrew ville komme snart. Jeg lurte på om jeg skulle fortelle han om hva Jonas gjorde med meg, selvfølgelig måtte jeg jo fortelle han det en gang, men jeg tenkte at dette kanskje var et dårlig tidspunkt.
Nervøs for og ikke se perfekt ut til daten, sjekket jeg meg ut i speilet som vi hadde i gangen. Etter kanskje 5 minutter kom gutten jeg ventet på. Jeg smilte bredt i mens jeg åpnet døra. Andrew hadde på seg en svart blazer, med en hvit t-skjore og et kjede inni. I tilegg hadde han på seg et finere par jeans, enn de han pleide å bruke til vanlig. I hånden hadde han en bukett med roser, som han rakte til meg så fort jeg åpnet døra. Blomstene var fine, og matchet den rosa kjolen min.
"Hei, og tusen takk for både blomstene og den nydelige kjolen!" smilte jeg.
"Du er..." sa han og stoppet.
"Jeg er helt målløs. Jeg har ikke ord for hvor nydelig du er." sa han, jeg tror han rødmet.
"Takk! Du er ganske nydelig du også." lo jeg.
Jeg ba Andrew inn i mens jeg gikk inn for å sette blomstene i en vase. Rett før vi var på vei ut av døra og skulle dra, kom mamma nesten løpende etter oss.
