Så tenkte jeg litt rundt på hva som hadde skjedd. Hvem var bestevennen? Kunne det være noen jeg kjente? Så derfor fant jeg ut at det var like greit å spørre.
"Du trenger ikke å svare hvis du ikke vil, men hvem var bestevennen din?" jeg trodde jeg hadde en liten anelse om hvem det kunne være.
Kapittel 7
Andrew stønnet og mumlet noe for seg selv, som jeg ikke hadde sjans til å høre. Etter det så han på meg og sa:
"Det var..." Han tok en pause.
"Det var Jonas." Andrew hvisket navnet, og tidde.
"Det er derfor vi ikke har et så godt forhold, som du sikkert har skjønt." sa han. Andrew sa akkurat det navnet jeg hadde trodd han ville si. Jeg kjente at hatet mitt vokste seg ovenfor Jonas. Han var en drittsekk, men å svikte broren sin på den måten syntes jeg var over grensa, selv for ham å være.
"Herregud! Er det i det hele tatt mulig å svikte broren sin bevisst på den måten?" sa jeg.
"Sa han noe for å forsvare seg?" spurte jeg igjen.
"Det eneste han sa var at det var min feil, og at det var som om jeg bad om det selv."
"Hvorfor det?" Jeg var nysgjerrig, så derfor måtte jeg bare spørre.
"Jonas mente at jeg ikke var spennende nok for Amy, og at det var som om jeg ignorerte henne. Det verste var at Amy sikkert mente det samme som han." sa Andrew. Jeg nikket sakte og kikket medfølende på han.
"Hva med Amy? Har hun sagt noe?" spurte jeg.
"Nei, hun har ikke sagt noe om det i det hele tatt. Det eneste hun gjorde var å sende meg en melding senere den kvelden hvor det sto: 'Jaja, da var det vel over da.'» Andrew kikket ned. Jeg kjente i hele meg hvor sint jeg var, men jeg var ikke sikker på hvordan jeg skulle reagere. Men jeg tenkte egentlig mest på om han fortsatt hadde følelser for henne eller ei.
"Jeg er lei meg på dine vegne. Hvordan går det med deg nå?" jeg prøvde å trå varsomt.
"Det går fint, men jeg blir ganske lei meg av å tenke på det. Jeg følte at jeg ikke hadde gjort noe galt mot henne, fordi jeg prøvde alt for å gjøre henne glad, og få henne til å smile. Men det virker som om det ikke var bra nok." han tidde.
"I et øyeblikk der lette jeg etter ordene som ville holde henne tilbake, men jeg fant de ikke." Sa han når mamma sendte meg en melding.
Hei! Skjønner du har det gøy, siden du har vært borte så lenge. Men... Du må tenke på å dra hjem snart, husk: Det er skole i morgen!!!!
Jeg sjekket meldinga samtidig som jeg sjekka klokka. Den var 00:30, og det var veldig sent. Jeg visste at mamma var sur, og av den grunn svarte jeg ikke på meldingen selv om jeg visste at det bare ville gjøre alt verre.
Andrew spurte meg om jeg måtte hjem, og jeg svarte ja. Men vi bare fortsatte med å ligge i senga/sofaen hans, og snakke. Det var så deilig å snakke med han, fordi vi kunne snakke om absolutt alt, og han var så morsom. I tillegg var han en god lytter, og selv om det ble stille i et øyeblikk så var det ikke flaut å være med han.
"Takk." sa han etter litt.
"Takk for hva da?" lo jeg.
"Takk for at får meg til å føle meg bedre." han så på meg igjen. Jeg svarte med å rødme og møte blikket hans.
"Takk for at du er deg." sa han igjen. Sommerfuglene virvlet opp i magen min igjen, og jeg kunne ikke slutte å smile. Vi satt ganske nærme hverandre fra før, men han satte seg enda litt nærmere. Han smilte også, og følelsen jeg fikk når de krystallklare blå øynene hans møtte mine, var helt ubeskrivelig. Å se på han var nesten som å se på at alt jeg overhodet trengte og ønsket meg var rett vedsiden av. Det var som sagt, helt ubeskrivelig. Andrew strøk meg på kinnet med den ene hånden, og tok den andre bak på hodet mitt. Hendene hans føltes sterke og store. Deretter lente han ansiktet sitt sakte mot mitt, og tok en pause før han kysset meg. Det føltes ut som om hele den andre verdenen forsvant for et øyeblikk, og at det var bare oss av alle mennesker igjen på planeten. Tiden stoppet, og bakken under oss forsvant, for det var omtrent som om vi svevde i en egen verden, hvor alt var perfekt og det bare var oss to. Kysset var mykt, og varte lenge. Andrew trakk ansiktet fra meg, men vi satt fortsatt like tett. Det hvite smilet hans var enda bredere enn før, og øynene lyste opp. Han pustet tungt før han sa:
"Fantastisk." så lente han seg mot meg igjen, og kysset meg like perfekt som første gang. Igjen føltes det ut som om vi rømte til den lille, egne verdenen våres. Dette kysset varte litt lenger enn det første, men når det endte ville jeg allikevel at det skulle vare lenger. For jeg ville ikke gi slipp på den vakre følelsen.
Andrew trakk seg tilbake igjen, og tok meg i hånden. Han strøk meg på håndflaten i mens vi snakket, og til slutt sovnet vi.
"Andrew!? Klar for første dag på ny skole?" Moren hans banket på døra til rommet hans, og gikk inn. Jeg lå med hode på brystet hans, og våknet så vidt når hun kom inn. Andrew var allerede lys våken, og lå og kikket på meg.
"Neimen... Hallo Em?" hun så overasket ut.
"Eh... God morgen Alicia." jeg var trøtt og flau.
"Frokost nede om en halvtime." Sa hun og gikk ned igjen. Jeg kikket på Andrew.
"Har du vært våken lenge?" Spurte jeg.
"Ja, en stund." svarte han.
"Hvorfor vekket du meg ikke?"
"Fordi..." han lo
"...jeg ville se på deg." fortsatte han.
"Du skremmer meg litt, vet du det?" jeg lo.
"Sorry. Jeg kan ikke noe for at du er så vakker, selv når du sover." han ble litt flau. Jeg reiste meg opp og "slo" han i siden. Han lo.
"Mamma er sikkert kjempe sur på meg nå." jeg skar en grimase.
"Nei da. Hun ringte deg etter du sovnet. Jeg våknet av den forferdelig stygge ringetonen din, så jeg svarte og sa at du hadde sovnet. Hun sa at du kunne overnatte hos meg, etter jeg spurte om det gikk greit." sa han.
"Åja. Takk."
Han gikk opp fra senga og bort til klesskapet.
"Jeg er ganske nervøs for første skoledag. Tror du jeg kommer i klassen din?» spurte han i mens han fant klær i skapet. Vi hadde fortsatt på oss de samme klærne vi hadde kvelden før.
"Jeg vet ikke, men jeg håper det." svarte jeg.
"Jeg også. Tror du dette vil gjøre meg kul?" Han holdt fram en slitt baseballjakke og en 'typisk saggebukse' som jeg ville kalt det. Jeg svarte med å se stygt han.
"Neida. Hva med dette?" Nå holdt han fram svarte jeans og en blå skjorte.
"Innenfor." ertet jeg. Han gikk bort til senga, tok en pute, og kastet den på meg.
Han tok på jeansen og en svart t-skjorte. Over den svarte t-skjorta brukte han den oppknepte, blå skjorta som en jakke.
"Du er egentlig ganske kjekk!"
"Jeg vet jo det da." han lo, og fikset håret. Jeg gikk ut av senga. Klesskapet hans var hvitt, og hadde tre dører. Det var et speil på hele den midterste døra, og jeg gikk bort til det og rettet på klærne mine. Jeg hadde på med en olashorts og en singlet med logoen til bandet Nirvana, som jeg hadde hatt siden konserten. Håret mitt var veldig bustete, så jeg gredde fingrene i gjennom det. Jeg tenkte at jeg måtte skifte før jeg skulle på skolen, og at jeg kunne gjøre det etter at vi hadde spist frokost.
Vi gikk ned, og satte oss ved det ferdigdekte frokostbordet. Kjøkkenet var lyst og trivelig, og det så ut som om familien hadde en greie for blå detaljer og dekor. Moren og faren til Andrew satt allerede ved bordet, og jeg fikk tildelt plassen ved siden av faren hans, som jeg egentlig aldri hadde hilst på.
"Hyggelig å møte deg, Em!" sa han.
"Hyggelig å møte deg også!" svarte jeg.
"Jeg heter Thomas, og er faren til Andrew som du sikkert har skjønt." sa han. Jeg nikket.
"Bare forsyn deg med det du vil ha, og føl deg som hjemme." sa Alicia. Jeg smurte en brødskive med jordbærsyltetøy, når Jonas kom buldrende ned trappen. Thomas og Alicia sa godmorgen, men Andrew sa ingenting. Jonas satte seg ovenfor meg, og stirret på meg med store øyne.
"Em, kan jeg få snakke med deg på tomannshånd etterpå?" spurte han.
