De skrøt av at de hadde skrevet en ny sang etter jeg dro hjem fra øvingen, kanskje det var denne. Kanskje den var om meg? Jeg kjente jeg ble varm i hele kroppen og nesten litt flau. Ville de nevne navnet mitt?
Kapittel 6
Jeg vet ikke hvorfor, men jeg følte meg nervøs, glad, forelsket (ja, jeg var veldig forelsket i Andrew.) og stresset på samme tid. Hva hvis sangen faktisk var om meg? Det virket sånn siden Andrew så på meg hele tiden, og smilte. Men jeg syntes også det hadde vært rart, at han ville skrive en sang om meg etter å ha kjent meg i bare en dag. Kan noen i det hele tatt utvikle følelser til en annen person så fort? Jeg lurte også på hva jeg skulle si og svare, hvis sangen faktisk var om meg. Tankene mine virvlet, og jeg var forventningsfull og spent. Andrew så på meg, og smilte litt nervøst. Så startet han å synge en sang som var følsom, og sår. Den handlet om et forhold, som (sitert fra sangen) hadde en tid som rant ut like fort som vann, som glir i gjennom fingrene. Jeg kunne se på dem at sangen var viktig og følsom, og Andrew hadde tårer i øynene. Connor spilte et fantastisk fint fingerspill på gitaren, som passet perfekt til den triste stemningen over sangen. Den var garantert ikke om meg, men om en annen jente som (jeg antok) at Andrew hadde vært sammen med tidligere. Sangen var nydelig, og jeg ble nesten litt rørt. Men jeg lurte på hvor lenge det var siden de hadde slått opp.
Etter konserten var ferdig fikk de en stor applaus, og jeg var imponert over at de var så gode. Jeg likte spesielt godt sangen som bare Andrew og Connor framførte sammen. Litt senere spurte jeg Andrew om hva den het.
"Til nå heter den Nameless. Vi har ikke funnet på noen tittel ennå." svarte han.
"Javel. Men den var i alle fall utrolig vakker." Men ikke like vakker som deg, tenkte jeg.
"Takk." Vi satt ved krakkene som var foran bardisken. En bartender vasket over den.
"Når skjedde det?" spurte jeg og tenkte på bruddet som han sang om.
"I fjor. Men det er fortsatt vondt å tenke på det." sa han og kikket ned i bakken.
"Ah. Jeg beklager. Vil du snakke om det?" spurte jeg.
"Ikke nå." sa han. Jeg fikk vondt av å se på han, for jeg la merke til at dette var noe han ikke likte å snakke om.
De fleste menneskene som hadde sett på konserten hadde gått ut, og vi to var de eneste som var igjen i lokalet av de som ikke jobbet der. Klokka var 10, så det begynte å bli sent.
"Vil du være litt hos meg før du drar hjem?" spurte Andrew etter et lite stille øyeblikk.
"Ja, selvfølgelig."
Etter en ganske taus biltur var vi fremme hos Andrew. Han hadde omtrent ikke sett på meg eller snakket til meg under bilturen. Før vi gikk inn i huset smilte han til meg, og åpnet opp døra for meg. Moren hans kom møtende mot oss i gangen.
"Hei dere! Har dere hatt det gøy?" sa hun like før hun fikk øye på hvor deppa Andrew var. Når hun så det, smilte hun et litt 'beklagende' smil.
"Hei Alicia! De er helt fantastiske!" svarte jeg. Andrew kikket fort på moren sin, så gikk han opp trappa til rommet sitt. Jeg fulgte etter, men han gikk langt foran.
"Det er Amy, ikke sant?" sa hun lavt, rett før jeg tok det første steget i trappen. Jeg nikket selv om jeg ikke var sikker.
Når jeg kom opp på rommet hans, satt han i senga som var redd opp i et svart sengesett. Den var ganske stor, og han brukte den som sofa på dagtid. Han hadde mange store, grønne puter i den, så det var behagelig og sitte der. Jeg gikk bort til han, og satte med ned.
"Vil du snakke om det nå?" spurte jeg. Han nikket i mens han kikket ned i gulvet. Det såret meg å se han sånn. Jeg strøk han på ryggen, og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre.
"Hun heter Amy..." svelget han før han fortsatte:
"Jeg fant henne med en annen gutt." sa han. Tårene han kom fram i øynene hans, men rant ikke ned i ansiktet.
"Ah... Jeg beklager." sa jeg trøstende.
"Nei, det går bra."
"Når og hvordan skjedde det?" spurte jeg litt forsiktig.
"Det var i fjor på bursdagen hennes. Jeg skulle overaske henne med en piknik, så jeg dro hjem til henne, og ventet på rommet hennes. Jeg hadde gjort alt ting klart og perfekt, og holdt en bukett med roser i hånden, som jeg skulle overrekke til henne. I tillegg hadde jeg på meg det samme antrekket som jeg brukte på den første daten. Jeg hadde ventet i kanskje et kvarter, når hun plutselig braste inn døra, i mens hun kysset en annen gutt." Andrew sukket og tok en liten pause.
"Det eneste hun sa var: 'Det er ikke som du tror.' Det jeg i det hele tatt ikke skjønner, er hvordan hun kunne tro at jeg var så dum. Jeg tenkte å være smart, og reagere på en måte som hun ikke ville forvente. Derfor bet jeg meg i leppa for å ikke kjefte på henne, og satte meg ned i sengen. Jeg prøvde å virke rolig, selvom det braste sammen inni meg. Fram til da hadde jeg bare sett guttens bakhode, men når han snudde seg fikk jeg øye på at det var min beste venn. Rett etter det løp jeg ut derifra så fort jeg kunne." etter Andrew sa dette begynte han å gråte. Jeg strøk han på ryggen og ga han en klem.
"Herregud! Det er forferdelig slemt. Hvordan kan noen i det hele tatt finne på å gjøre noe sånt, og synes det er ok?" jeg kjente raseriet blusse opp i meg, på vegne av Andrew. Hvordan kunne noen ønske å såre en så flott fyr som han? Jeg lurte veldig på hvem denne jenta var, hvor hun kom fra, hvordan hun så ut og hvordan hun oppførte seg (selvom jeg visste hun var en drittsekk etter det Andrew fortalte.).
Etter litt skiftet vi til en litt mer liggende stilling i sofaen/sengen hans. Andrew sluttet å gråte etter en liten stund med stillhet, og så kikket han på meg.
"Takk, for at du gadd å høre etter. Det hjelper å snakke om det." sa han. De blå øynene hans var blanke av tårer, og det gjorde de bare enda vakrere, som om det skulle vært overhodet mulig. Jeg tok meg selv i å stirre på han istedet for å svare. Jeg tenkte, hva går det av meg egentlig?
"Nei, det er bare hyggelig." jeg lo litt.
"Du er den første jeg har fortalt det til, unntatt mamma og pappa da." han lo en flau latter. Jeg ble glad over å vite at han stolte på meg, og ville åpne seg opp mot meg.
Så tenkte jeg litt rundt på hva som hadde skjedd. Hvem var bestevennen? Kunne det være noen jeg kjente? Så derfor fant jeg ut at det var like greit å spørre.
"Du trenger ikke å svare hvis du ikke vil, men hvem var bestevennen din?" jeg trodde jeg hadde en liten anelse om hvem det kunne være.
