Omringet, men likevel så ensom.

Jeg setter ørepluggene i, og finner frem en spilleliste med musikk, lav musikk, slik at jeg fortsatt kan høre den evige, pirrende lyden av regndråper på vinduet. Det er høst, og kun dager igjen til skolestart. Jeg skal gå ut tiendeklasse på en av Hordalands dårligste ungdomsskoler, i en klasse hvor det er få jeg egentlig har kjemi med, få jeg egentlig vet noe mer om enn at de er hormonsvette femtenåringer som fortsatt fniser av ordet "mensen" og rødmer som tomater under hver eneste time med seksualundervisning.

Personlig har jeg aldri egentlig trivdes i denne klassen, dårlig miljø - som i lite respekt for hverandre - dårlige lærere etc. Du skjønner tegningen?

Jeg hadde som nevnt tidligere aldri følt noe tilhørighet i denne gjengen, og for omtrendt et års tid tilbake søkte jeg derfor like gjerne tilflukt i ungdomsklubben i den lokale menigheten da jeg først skulle bruke to timer der annenhver uke det neste året som konfirmant. Hvilket som i utgangspunket bare var enda et rart påfunn fra mamma sin side, liksom "ja nå sender jeg min 14 år gamle -Marilyn Manson fan- datter på konfeundervisning i kirken!!"

Vet det høres sprøtt ut for noen når jeg sier at jeg aldri har vært lykkeligere enn det jeg ble etter å ha begynt der, og det startet med at jeg fant noen fantastiske mennesker - mennesker som var forbi stadiet hvor de fniste av ordet "mensen."

22. September var dagen livet mitt snudde til en helt ny og bedre retning, jeg valgte på konfeleir å sette Jesus, Guds sønn, som Herre i livet, og jeg sverger, som jeg sa, på at jeg aldri har vært lykkeligere. Flere av vennene mine valgte å gå samme veien den kvelden, og vi stod sammen om dette, vi ville lære mer.

I starten var jeg ekstremt opptatt av å være "en god kristen." Jeg leste blandt annet lukasevangeliet på svært kort tid, og markerte halvparten av ordspråkene med gul markeringstusj i Bibelen min. Min Bibel. Jeg ble stadig kjent med flere kristne, og sammen med en eksepsjonelt herlig gjeng ble det startet opp en disippelgruppe hvor vi skulle samles for å lære enda mer, og jeg følte etterhvert at dette var blitt som en slags rus for meg. Rart å si det, spessielt nå, et år etter. Men det er et fakta, og det var det jeg følte. Jeg var 14 år, og livet mitt hadde allerede fått et vendepunkt, et løftende og positivt, vendepunkt.

Jeg har alltid vært en ganske så reservert person, med humor som en gamlis og jeg har alltid foretrukket å lese bøker fremfor å se film. Høres sikkert ut som om jeg er en kjedelig person? Og ja, jeg er vel det. Ikke at jeg ikke er glad, eller ler av ting, for det gjør jeg.. Jeg ler av alt. Men mine egne vitser ender alltid med "og så bare ja" og alle stirrer på meg med tomme blikk som om jeg nettopp hadde bedt dem ramse opp alle desimalene i pi.

Tilhører den gruppen med jenter som spiller bilspill når ingen ser på, og stjeler klær av storebror. Elsker sushi og har serviett i fanget når jeg spiser.

Jeg er den jenten som i alle bøker er hun "stille og kjedelige" frem til hun åpner munnen, og "stygg" til hun tar ut flettene. (Lurer forresten på hvorfor jeg ikke har blitt pen enda? Liksom, har ikke regulering engang? Urettferdig.)

Etter å ha lagt våken en stund begynner Ingrid Michaelsons versjon av "Can't Help Falling In Love With You" å sive rolig ut av ørepluggene, og gåsehuden min får gåsehud av den nydelige sangen. Jeg sukker, og ber en stille bønn, først om de vanlige tingene(du vet, fred i verden, tilgivelse etc), men også om at jeg i dagen i morgen klarer å la Jesus skinne gjennom meg, og vise et medmenneske hvor fantastisk det føles å ha Jesus som konge. Du skjønner, vanlige 15 åringer drømmer om å bo i Hollywood og bli kjendis og God knows what else.. Mens jeg, jeg drømmer om å dra på misjonsreiser og å gå på seminarer for å lære så masse som mulig. Mitt mål er å inspirere mennesker, det trenger ikke være mange, men 1 person, hvis jeg klarer å inspirere 1 menneske til å følge Jesus, da blir jeg lykkelig, da!

***