Omringet, men likevel så ensom.

Kapittel 3

Jeg sitter i sengen min nok en gang, og gråter. Det er grytidlig på morgenen, ihvertfall for en som ikke sovnet før klokken 03.00 i natt, hehe du skjønner sikkert hvem jeg snakker om. Klokken er 08.00, og skolen begynner om et kvarter. Har ikke kledd på meg eller sminket meg, og er generellt lite klar for nok en skoledag. Kjenner kvalmen dunke i brystet, og ryggen verker - med andre ord en fantastisk måte å starte dagen på.

Men jeg gråter ikke fordi jeg har vondt. Jeg gråter fordi jeg er sliten, og tanken på å sitte i timen å høre om hvor suksessrik Christopher Hitchens' bok "GOD IS NOT GREAT" er, får meg til å ønske å ligge i fosterstilling i dusjen og grine. Jeg bryr meg faktisk ikke om at Richard Dawkins skrev en bok om at Gud er en vrangforestilling, det er - tro det eller ei - ikke vesentlig i mitt liv. Men det som faktisk er verst her, er lærerens mangel på drøfteegenskaper, og hvordan han ikke klarer å bestemme seg om han støtter religion eller ikke.

Uansett, så er det viktig at ingen finner ut om at jeg er sliten, og føler meg ensom, til tross for mine fantastiske venner - fordi det er dessverre så mange onde mennesker i verden som later som om de er din venn, de gir deg sitt ord, og manipulerer deg til å tro på løftene deres, men egentlig lytter de bare på dine fortvilelser for å finne ditt svakeste punkt, for så å bruke det mot deg med det samme du har gjort noe som ikke akkurat var det smarteste eller snilleste i verden.

Jeg vet det fordi jeg var en av dem. Jeg pleide å tenke slik. Og selv om det er mange år siden, og jeg aldri ville gjort noe slikt nå, har jeg fortsatt dårlig samvittighet for min grusomme tankegang. Nå er tankene mine helt andre. Jeg har ikke mye selvtillit for å si det slik, men jeg har funnet ut at isteden for å klage over hvor mye jeg hater meg selv, kan jeg heller le litt av det, og ta unødvendige kommentarer med en klype salt. Ikke vet jeg, kanskje det er dette som har gjort meg til den sinnssyke skapningen jeg er idag? Og kanskje ikke.

Selvfølgelig har det ikke vært slik hele veien. I 8.klasse for eksempel, holdt jeg bokstavelig talt på å gå på veggene av fortvilelse og raseri. Man kan anta at det var en fase, men selv har jeg tro på at jeg modnet på flere måter etter jeg ble kristen*kremt*(Of course I did.) som for eksempel ved at mitt behov for å spre ut til alle at jeg også kan ha kløft om jeg pusher puppene godt nok sammen, forsvant på "mystisk" vis.