Omringet, men likevel så ensom.

Kapittel 7

Jeg slenger meg ned på benken, bagen ved siden av. 45 minutter igjen, så kan jeg gå. Det klarer jeg vel? Skoledagen er nå godt igang, og sånne viktige ting som matteprøven , er allerede tatt. Av alle mennesker, er det selvfølgelig jeg som presterer å måtte gå ut på gangen for å samle meg og puste rolig under prøven, men som også fullfører, bare sekunder før tiden er ute.

Kristine slenger seg ned på benken ved siden av meg, og stirrer til hun fanger min oppmerksomhet. Kristine er søsteren min, vi liker ihvertfall å tro det. Vi har kjent hverandre i omtrendt 10 år, og siden det har vi delt verdens dårligste humor.

Hva skulle jeg ha gjort uten Kristine? Hun stirrer på meg med sine store, lyseblå dukkeøyne, med hodet litt på skakke, mens hun maser i vei om et eller annet jeg ikke får med meg i det hele tatt, fordi jeg er alt for opptatt med å beskrive henne.

Kristine har mellomlangt, nordisk blondt hår, og en slank kropp de fleste jenter på vår alder mest sannsynlig hadde drept for. Hun har alltid kledd seg i det hun selv ønsker, men idag ser hun nesten helt vanlig ut. Blå vaffeljakke, sjal og jeans. Selvfølgelig er svarte dr.martens en del av antrekket, dette er tross alt Kristine, som kan sjarmere enhver gutt til de går i bakken, men som selvfølgelig aldri legger merke til det.

Vi reiser oss, og begynner den korte turen opp til klasserommet. Jeg er fullstendig fanget i min egen verden , som vanlig. Det er ikke noe nytt jeg har begynt med. Skolen er uten tvil plassen jeg føler meg mest ensom som kristen, samtidig plassen hvor jeg har flest venner.

For tiden har vi - som noen kanskje har skjønt - religionskritikk i rle-timen, hvilket jeg på en eller annen merkelig måte synes er gøy, til tross for at det er svært trosdrepende, og at jeg ikke ble fritatt fra å ha prøve i det, selv om jeg spurte pent og prøvde å argumentere med at jeg syntes hele greien var tullete. Dette likte tydeligvis ikke læreren fordi han mener at man ikke alltid har lov til å prøve seg. "Har du lyst, har du lov," sier jeg bare.

Men som sagt, liker jeg på en måte at jeg har noen å diskutere med.

Samtidig som jeg står og aner fred og ingen fare, mens jeg hører på Metallica, siden en del av musikken, uten tvil er bortimot noe av den vakreste musikken jeg vet om, kommer Kasper bort. Kasper er også en av mine beste venner. Han BER ikke folk gjøre ting for han. Han KOMMANDERER. Det er to helt forskjellige ting, og siden Kasper liker å tro at han er sånn nesten kongelig, får han ting gjort på den måten.

"I command you to love me," utbryter han, og trekker fornøyd på smilebåndet mens han klemmer meg hardt.

***

Kommer mer om ikke så alt for lenge, stay tuned!