Omringet, men likevel så ensom.

Kapittel 4

Har du noen gang fyrt i peisen? Du legger inn ved, og kanskje litt avispapir for å få det til å brenne, ikke sant? Og helt i starten, når papiret tar fyr, og veden begynner å brenne, er flammen stor, og begynner etterhvert å gi deg den varmen du ønsker.

Dersom du ikke passer på at det fortsetter å brenne, altså hvis du ikke legger i ny ved, eller hvis du ikke blåser på det med gjevne mellomrom, vil flammen bli mindre og mindre, ja, etterhvert vil det bare være gnister igjen, før det tilslutt slukner helt.

På sammme måte er det med tro. Det er ihvertfall slik jeg føler det - i starten, da jeg ble kristen, var flammen i meg STOR, og jeg var så ekstremt giret og glad, ja, det BRANT i meg!! Samtidig, gikk jeg bevisst rundt og visste at hvis jeg ikke passet på flammen, ville den slukke. Jeg var bekymret, og merket at andre som ble kristne samtidig som meg, på en måte mistet gnisten. Å si at jeg var bekymret vil være en underdrivelse, fordi jeg var direkte redd. Redd for å miste gnisten, redd for å miste all min tro.

For å si det sånn, så er det nå et år siden, og det har fortsatt ikke skjedd. Jeg har ikke jobbet hardt for å holde fokus, men jeg har levd i nuet, og alltid visst at å følge Jesus har vært det riktige for meg. Jeg har gått til kristne samlinger og dratt på leirer, og det har virkelig kastet olje på mitt indre bål. Samtidig, er ikke det viktigste hvor ofte jeg går i kirken, det viktigste er hvordan jeg lever livet når jeg ikke er der.

At jeg skulle dra på 7 leirer innen et år var ikke det jeg forventet da jeg begynte med konfirmasjonstiden, men jeg gjorde nå det, og det har fyllt meg med så mye kjærlighet og styrke! Jeg føler ikke at jeg må gå i kirken klokken 11 hver søndag for å kunne kalle meg en kristen, fordi det er - tro det eller ei - heller ikke det som er viktigst. Som kristen skal jeg ikke tvinge meg selv til å lese bibel, eller tvinge meg selv i kirken - som kristen ØNSKER jeg å gjøre de tingene, fordi det føles bra, og oppbyggende for MEG.

Å være 15 år og kristen blir sett på av mange som kjedelig og tamt, og folk, ja til og med folk på samme alder som meg, skjønner ikke hvordan jeg kan ha det gøy uten alkohol. 15 ÅR! De kan ikke øvelsekjøre engang, og at de trenger alkohol for å ha det gøy eller for å føle seg mer voksen enn det de er, er virkelig trist. Jeg hørte en gang at "Church is not a museum for good people, it's a hospital for the broken," og jeg kunne ikke vært mer enig.

Så kanskje dere nå skjønner hvorfor det å være kristen, ofte føles ekstremt tøft, og at livet ikke alltid blir enklere av det, men at man som kristen ihvertfall har noe å komme hjem til , alltid, som er det samme, som står fast, som ikke forsvinner.