Omringet, men likevel så ensom.

Kapittel 9

Først av alt, vil jeg takke alle som har lest mine tekster. Det varmer mitt hjerte når dere snakker til meg på bussen, på Rimi, på skolen, på senteret, eller om dere legger igjen en aldri så liten kommentar. Jeg hadde aldri trodd at dette lille skribleriet skulle bli lest av så mange, jeg er direkte sjokkert. Tusen takk. ❤

***

Sinnet som dunker i brystet mitt nå, kan ikke måles med noe. Fy søren så sint jeg er. Hadde det ikke vært for at jeg er godt oppdratt, hadde jeg nok klesset han nå, det er sikkert. Han hadde nettopp lagt opp til diskusjon igjen, for fjerde gang på to uker. Fy som jeg misliker det. Så sterkt misliker jeg å diskutere med mennesker som allerede har bestemt seg. Som har gjort seg selv blind. For det er det de er, blinde.

Å miste besinnelsen er aldri noe sjakktrekk, så derfor lar jeg være. Nå skal jeg bare diskutere sånn halvveis høflig mens jeg i mitt eget hode later som om det bare er prokastinering for at timen skal gå raskere, det pleier som oftest å funke.

Selve diskusjonen er ikke noe problem, jeg kan stoffet godt nok, dette er tross alt noe av det eneste jeg føler meg virkelig god i, så problemet ligger vel heller i at det er han som er læreren, det er han som har makten, og med mindre han lar meg snakke, ser jeg meg nødt til å holde godt kjeft. Dette er liksom siste året, og som om han ikke har ringt til mamma og klaget over min "sterke personlighet" nok ganger, trenger jeg ikke havne opp i mer trøbbel enn nødvendig.

Etter skolen hadde begynt igjen etter sommerferien, hadde jeg trivdes bedre i klassen enn tidligere. Jeg vet ikke hvorfor, det ble liksom bare sånn. Elevene her er virkelig greie. Skjønner ikke hvorfor jeg ikke har lagt merke til det tidligere? Læreren har, som dere sikkert har forstått, antydning til å være litt dust avogtil - men selv han er et menneske jeg ikke får angst av å være rundt.

For litt mer enn et år siden, hadde jeg aldri trodd jeg skulle bli kristen, eller at jeg skulle ende opp der jeg er idag. Jeg hadde ikke gjort meg mye tanker om fremtiden, men en ting var sikkert; jeg skulle ihvertfall ikke konfirmere meg i kirken. Kom ikke på tale.

Så takk og lov for at jeg har en såpass sta mamma, som i tillegg er grådig flink til å argumentere, slik at jeg endte opp i menighetshuset den dagen påmeldingen foregikk, egentlig kun for å se hva det var for noe.

Men nå er jeg her da. Kristen, og tro det eller ei, så har jeg faktisk et snev av selvtillit for første gang i mitt liv. Jeg har det så fint, ikke fordi det ikke skjer vonde ting, ja helt grusomme ting renner inn i livet mitt som diaré, null tull. Men i motsetning til i fjor, har jeg nå et bredt utvalg av venner jeg aldri hadde forventet skulle bli min venn, så nær mitt hjerte at jeg føler jeg kan dele mine dypeste hemmeligheter med dem, og det hjelper alltid å ha slike som dem når ting faller litt i grus.

Jeg er forresten ikke ute etter å tvinge religion inn på noen. Mitt ønske er å vise godhet, og ved å følge Guds vilje, ønsker jeg å inspirere mennesker, inspirere DEG, til å ØNSKE å ta imot den samme kjærligheten jeg har fått fra Gud. Fordi det er den største og beste kjærligheten jeg vet om.