Omringet, men likevel så ensom.

Kapittel 10

At jeg noen gang skulle skrive et kapittel 10, hadde jeg aldri trodd. Men jeg har oppnådd en del lesere etterhvert, og jeg håper de vil fortsette å lese mine verk når jeg fortsetter å skrive. Fordi denne boken, den stopper her.

Mitt mål var hele veien å vise at å være kristen, ofte er vanskeligere enn å ikke være det. Livet er vanskelig, det vil det alltid være, uansett hva man tror på. Men når man er kristen, har man ofte en kjærlighet ved seg, som gjør at det blir lettere å takle vonde ting, og å komme seg videre. Jeg tror at Gud er god, og jeg ønsker at dere skal ta imot hans kjærlighet, fordi jeg vil det beste for dere.

Når jeg nå skal skive denne avslutningen, kjenner jeg at jeg fortsatt har mye på hjertet, mye jeg skulle ha sagt, men jeg klarer det ikke. Man kan aldri beskrive Guds kjærlighet, og jeg ønsker heller ikke å virke helt gal eller at jeg prøver å dytte religion ned i halsen deres, jeg vil ikke det. Jeg vil bare være god, spre kjærlighet, budskap, og om du ønsker å lære mer om hva jeg tror på, så vil jeg hjelpe deg med glede.

Synes dere er fantastiske, dere som gidder å lese. Alt jeg ville var å skrive ned hva jeg følte, og jeg ville at dere skulle lære eller mene noe etter dere hadde lest det. Dere kan si hva dere vil, men jeg håper dere fant noe bra med dette lille skribleriet mitt. Jeg vil fortsette å skrive, men kanskje ikke på denne måten, fordi dette er egentlig alt for personlig for meg, hehe.

Uansett, var mitt mål å drøfte hvordan det er å være kristen. At folk skulle se både det gode, men også de litt vanskeligere sidene ved det. Og nå er jeg ferdig, jeg har sagt mitt, til tross for at jeg har mer på hjertet. Det er bedre å slutte mens leken er god.

Jeg er ensom, ja. Men ikke alene. Jeg har alltid Jesus med meg, og jeg har som nevnt tidligere noen vanvittig gode venner der også. Jeg er heldig, heldigere enn jeg tror.