Omringet, men likevel så ensom.

Kapittel 6

En tilfeldig ukedag, uken etter høstferien.

Jeg går bortover fortauet, i mine knall røde Ilse Jakobsen støvler, som jeg valgte kun på trass fordi jeg absolutt ikke ville ha Hunter. Hunter er sikkert fint, men så er det meg da, som har som mål i livet å ikke være som noen av de andre, hvilket jeg i grunn lykkes fint i.

Nå for tiden er været ekstremt høstete, hvis du skjønner hva jeg mener; det regner sånn cirka hver dag og det kryr av sleipe blader som setter seg fast under skoen og nekter å gi slipp.

Personlig elsker jeg høsten, så deprimerende, våt og kald. Elsker å pakke meg inn i store sjal og alt for store gensere, og elsker hvordan man på høsten mye lettere kan lyse opp noens dag, siden en del ofte er deppa på denne tiden.

Rolig går jeg mot huset, rimelig utmattet etter nok en skoledag fyllt med diskusjon med læreren og annet tull. Har på følelsen av at læreren ikke liker meg, da jeg ikke er en av dem som legger seg langflat eller griner når han disser kristendom, men heller diskuterer til han ikke har fler motargument og må ignorere meg resten av timen. Dette er selvfølgelig den samme læreren som han som har en stor mangel på drøfteegenskaper som nevnt i kapittel 3, og nei, vi går fortsatt ikke bedre overens, så det er sagt.

Inne i huset sparker jeg av meg støvlene, snurrer meg selv ut av sjalet, sjekker mobilen og løper opp trappen. Normalt sett løper jeg ikke ofte OPP trappen, men du vet, når jeg er alene hjemme, overbevist om at det bor monstre i kjelleren, løper jeg, for sikkerhets skyld. Risikerer IKKE å bli drept eller lignende før jeg har fylt 20, minst.

Bagen min går gjennom sin faste rutine og ender opp slengt på gulvet i sin sånn nesten faste krok, som sikkert ikke har vært støvsuget i på årevis(fordi bagen lå der), mens jeg finner frem gitaren og spiller gjennom akkurat de samme grepene som igår, og dagen før det, mest fordi det er den eneste lovsangen jeg kan på gitar. Det viste seg nemlig at man ikke automatisk ble supergod på gitar selv om man har en. På samme måte som at man ikke nødvendigvis kan stå på ski selv om man fysisk sett kan STÅ på de. Ikke sant?

Etter å ha spilt i noe som for meg virker som en evighet, åpner jeg bibelen min, og leser et kapittel eller to før jeg setter på lovsang og begynner på leksene.

***

Og hvis du lurer på hvor jeg gikk i forrige kapittel kan jeg røpe at jeg gikk inn igjen fordi det begynte og regne, og selv om jeg liker og tro at jeg er en havfrue, er jeg desverre ikke det.