Omringet, men likevel så ensom.

Kapittel 5

Kaffekoppen settes tom ned på bordet mens jeg glaner intenst ut vinduet. Nei jeg er ikke egentlig en av dem som er vokst opp på kaffe, men den siste uken har jeg blitt kaffe-frelst, og jeg offisielt lever sånn halvveis på det. Jesus og kaffe, VILL COMBO!

Skjermen på min iPhone 4 fra sånn ca steinalderen lyser opp, og i et lite, håpefullt øyeblikk kjenner jeg en spent klump i magen. Skuffet registrerer jeg at det er en mail fra IKEA om at vi, lojale og trofaste IKEA-family kunder, ut uken har 70% rabatt på et eller annet tull ingen av oss egentlig har bruk for, og som mest sannsynlig fins til samme pris i billigkroken uken etter.

Håpet jeg nettopp følte var egentlig ikke noe spessielt, bare et lite stikk av ensomhet som håpte at noen ønsket å finne på noe idag. Det var som du sikkert skjønte, ikke det.

Jeg vil ikke egentlig si jeg er ensom, ikke sånn egentlig. Kun mentalt. Selv tror jeg kanskje jeg har autofobi, men jeg er sannelig ikke sikker. Det er forresten en fobi mot å være alene, og når jeg tenker meg om igjen nå, innser jeg at jeg mest sannsynlig hadde blitt sprøere av å ha en eller annen som skulle være rundt meg hele tiden, sånn egentlig.

Sakte reiser jeg meg fra stolen, og svinser inn på rommet mitt. Svinse føler jeg beskriver det best, siden jeg sånn små-løper på en superharry måte som ikke kan beskrives helt uten at jeg høres ut som en 6 åring som løper i rein iver for å komme frem til toalettet før det er for sent, hvis du skjønner hva jeg mener?

Inne på rommet drar jeg på meg den klassiske Umbro-buksen, og slenger meg på sengen, siden jeg selvfølgelig har glemt hva jeg egentlig skulle gjøre. Men det er kanskje like greit, siden mine idéer ofte er som kjærlighet. Hvis jeg skal sammenligne det slik; "Hvis du virkelig elsker idéen, sett den fri. Kommer den tilbake, så utfører du den. Hvis ikke, var den i utgangspunktet aldri særlig smart." Ok det er mitt personlige ordtak som jeg laget til meg selv fordi jeg så at det var nødvendig, hehe.

På veggen på rommet mitt har jeg hengt opp 12 lapper, alle med forskjellig budskap på, som jeg ser på hver morgen når jeg står opp. Prøver å lese gjennom alle før jeg er ferdig å kle på meg, men det er ikke alle dager det første jeg ønsker å lese er at jeg er vakker, for det er sjelden jeg føler meg bedre enn "jaok jeg ser ihvertfall ut som en jente idag," andre dager kommer jeg hjem, ser meg i speilet og spør meg selv "Hva i all verden, Karianne, har du gått sånn i hele dag? Fjeset ditt er jo synlig?"

Men du vet, shit happens, og jeg er sikker på at det hadde vært verre om det ikke hadde vært for mine trofaste lapper på veggen.

Tar meg selv i å ta på meg joggeskoene, og på den tiden jeg undrer meg over når og hvordan jeg kom meg ned trappen, er jeg allerede på vei ut. Jeg går et stykke, til tross for at jeg ikke vet hvor jeg skal.