Omringet, men likevel så ensom.

Kapittel 2

Det er nå september, og høsten ser ut til å ha begynt for fullt. Det regner kanskje ikke for øyeblikket, og med tanke på at det er Bergen jeg bor i, er det historisk. Men bare vent. Regnet kommer. Tro meg. Selv har jeg bodd her hele mitt liv, og er enda ikke lei av været her, eller plassen her. Ikke enda.

Det blåser en kald vind som får meg til å grøsse nedover ryggen, men jeg har ikke tenkt til å gå inn. Jeg trives her ute på terassen, hvor jeg kan høre det ruske i trærne, og bruke det jeg har av fantasi til å gjette hva det er skyene liksom prøver å være. De fleste av dem ser ut som mislykkede kaniner og hestebæsj, selv om det kan ha noe med min innstilling til skygjetting å gjøre.

Rett nedenfor huset mitt er det et busstopp, hvor det vanligvis er mennesker jeg kan stirre på, men ikke idag. I dag er det helt tomt der. Både der og i resten av gaten. Vel, det hender selvfølgelig at en enslig hundeeier i allværsjakke svinser forbi, og det er forsåvidt hovedattraksjonen her i kveld. Innimellom, når de kommer oppover bakken, hender det av og til at jeg må myse etter dem for å se om det er kjentfolk. Det er aldri det. Kanskje på dagtid, men ikke nå, ikke på denne tiden av døgnet. De som kommer nå er som oftest menn i alderen 40+ med fuglehunder og lignede. Ikke misforstå, for det er både en hage, en hekk og en bilvei mellom meg, jeg sitter ikke helt oppi dem, og jeg har dårlig syn så det hadde ikke hjulpet meg om jeg gjorde det. Ingen av dem ser at jeg stirrer, ingen ser at jeg sitter her helt alene, musestille, og fryser.

Ønsket om å gå inn etterhvert er stort, men ikke stort nok til å orke å gjøre noe med det. Kulden er nær uutholdelig, men jeg vet at jeg vil bli vant til det om en stund, så lenge jeg ikke tenker på det. Vet også at i desember vil jeg kanskje sitter her, akkurat som nå i kveld, men i minusgrader, og savne akkurat denne temperaturen. Derfor liker jeg å bare sitte her og nyte synet av blader som danser i vinden og lyden av bussen som smyger oppover mot busstoppet. De gatelysopplyste gatene bærer et mystisk preg, og det blir ikke bedre av at bussen stopper på busstoppet, uten at noen kommer ut.

Den fantastiske lyden av lovsang pumper ut av headsettet, da det vanligvis fyller meg opp med god energi. I dag også, men ikke like mye som vanlig. Det føles rart når jeg på denne dagen ikke har kraft eller styrke til å synge med på The Anthem av Jesus Culture. Det føles rart å ikke ha noen å synge med, fordi få i den nærmeste vennekrets, og få i familien brenner for Jesus på samme måte som meg. Jeg er omringet av mennesker, gode mennesker. Likevel, føler jeg meg så ekstremt ensom.