Perfect Disaster [on hold]

Prolog

Det er her dere hører hjemme, hvisker stemmen. Dere klarer dette, fortsetter den. Stemmen er min mors stemme. Ordene som hun sier til meg før jeg rir inn i arenaen og til banen. Hun klapper meg på låret og hun er nødt til å strekke nakken for å se opp på meg der jeg sitter i salen. Disaster sin store flueskimmel kropp er på sine knappe 1 meter og 90 centimeter, et og et helt hode høyere en mor til manken. Noen kontrollører ser raskt over salgjorden, sjekker bittet og halthet før jeg går videre inn i ridehuset. Hovene til Disaster dunker tungt i betonggulvet, porten foran meg blir åpnet av to menn kledd i hvite bukser, mørkeblå piké skjorter og gule refleksvester.

Banen ligger fremfor oss. Klar for nye muligheter. Jeg presser leggene rundt Disaster, og kan merke hintet av ribbeina under musklene og pelsen. Ørene hans vender seg raskt bakover mot meg, oppmerksomme på meg, og kun meg. Nakken hans bøyer seg, ryggen løftes og neseryggen går ned i loddrett plan. Halen pisker han opp og ned én gang i en irritert og utålmodig holdning. Jeg strammer litt om grepet på tøylene for å holde han igjen, og merker hvordan han tripper to skritt bakover. Blikket mitt glir over tilskuerne på tribunen, og jeg prøver å forestille meg tomme plasser og stillhet. Jeg forestiller meg den rolige ridebanen hjemme hvor ingen kan se meg ri, og at ingen dømmer mine avgjørelser eller rideferdigheter. Det er ingen her, bare oss to.

Navnet mitt lyder gjennom mikrofonen, Johanna King og Perfect Disaster, ekvipasje nummer fire. Det blir en kort stillhet i publikummet, men deretter blir støynivået det samme. Disaster vrir det høyre kortbarberte øret rundt seg og slår hoven i bakken så det gir et ekko gjennom ørene mine. Disaster sitt navn er blitt godt kjent i løpet av de siste ukene, både på godt og vont - Alt han er kjent for er ikke positivt. "Vi skal klare dette" sier jeg lavt, men litt usikker på om det var ment for å roe ned meg selv, eller hesten. Det samme kan det være. Sjenklene snor seg om sidene til Disaster i et lite trykk og vi rir inn for å følge firkantsporet i en lett arbeids trav. Traven holder seg stabil mens vi følger sporet, allikevel er jeg oppmerksom på utvendige tøyle i hjørnene. Et knegg kommer fra Disaster. Jeg klarer ikke holde tilbake et smil og blikket mitt faller ned på toppen av den flettede manen hans. Da vi nærmer oss andre runde på banen fatter jeg galopp og tvinger meg selv til å se opp fra den trygge manen. Disaster svarer og løfter beina opp mot brystet i en fatning, sekunder etter viser han publikum hva han er god for. Han er kanskje en katastrofe, men han er min. Vi er allerede nesten ferdig med andre runde på banen. Skjerpings. Jeg hever blikket mot det første hindret med de røde og hvite bommene. Dekorert med blodrøde roser kommer vi nærmer og nærmere hindret. Jeg kan nærmest se de skyggelagte og malte detaljene på siden av hindret. Jeg holder litt igjen på tøylen, for å så slippe opp de siste meterne før. Disaster kaster seg frem som om bakken gir støt i høvene hans. Elegant og kraftfullt stopper han nesten opp før hindret og kaster forparten lett opp over bommene. Forhøvene berører så vidt brystet hans. Bakbeina er ikke i nærheten av å treffe bommene. Et sekund tillater jeg meg selv og føle følelsen av å fly, men ikke lenge. Forhøvene treffer bakken. Klokken begynner å tikke. Bakbeina treffer bakken og jeg retter opp ryggen. Disaster samler seg opp før jeg rekker å tenke tanken på å ta en halvparade. Følelsen fryder. Jeg legger på innvendig sjenkel og han svarer med å flytte bakparten i svingen. Vi setter kurs mot hinder nummer to.

Hindret er gult og lyseblått. Igjen holder jeg igjen på tøylene. Myk i hendene, og lener vekten litt bakover. De siste meterne gjør jeg som sist; slipper opp, men ikke nok. Igjen flyr Disaster elegant over hindret, men mindre eksplosivt. Blikket mitt hever seg mot neste hinder som bare er få meter fremfor oss, kanskje bare seks galoppsteg unna. Da smeller bakhoven til Disaster i bommen. Hjertet mitt hopper over et slag. Ikke se tilbake, fokuser på neste hinder. De forblir stille bak meg, og ingen brasende lyd fra bommer som treffer bakken. Det var nære på. Du var heldig der. Jeg puster raskt og lettet ut. Tøyler, husk å gi etter på tøylene, tenker jeg til meg selv.

Vi flyr videre i galopp. Hopper hinder etter hinder, ingen riv. Ingen høver som treffer bommer. Det er siste hinder igjen nå. Et hinder med vann på baksiden. Et sekund kan jeg merke duften fra stranden vi red på for noen dager tilbake i tid. Jeg må blunke med øynene og kaste bort tanken. Fokuser. Vi er snart ferdige, tiden er god og folk er stille, trolig er de trollbundet av den flotte hingsten som ingen ville trodd kunne bli noe. Jeg godter meg med å forestille de sjokkerte og måpende utrykkende fra folkene på tribunen. Det er kanskje der vi overasker mest, for Disaster er blitt til noe. Det er helt klart. Han er min, han er en levende sjel og en legende for mange. Jeg slipper opp på tøylene igjen ved å strekke hendene fremover langs nakken hans og bakdelen min letter fra salen. Jeg kniper knærne om salputene for å holde balansen. Et støt flyr gjennom meg idet bakhøvene letter fra bakken. Et snev av anger knyter seg i magen og jeg trekkes ut av dagdrømmene mine og tilbake i virkeligheten i det et gisp lyder blant publikum. Bakbeinet mister feste i det Disaster letter fra bakken og han kommer skjevt ut.

Skulderen min treffer stolpen som holder bommene på plass. Forhøvene smeller i bommene og faller mot bakken. De oransje bommene faller sammen som et korthus og treffer bakbeina til Disaster. Et kast på hodet hans er nok til at den ene tøylen glipper ut av hånden min og vikler seg over på feil side.

Han prøver å ta seg imot med forhøvene som fekter etter fast grund under seg. Hoven treffer en bom, den sklir av og treffer bakken i det et støt smeller opp gjennom musklene hans. Den andre hoven smeller i vannet, og synker ned under vannoverflaten. Hodet hans forsvinner frem og ned mot bakken. Knærne mine mister grepet om salputene og overbalansen sniker seg opp bak meg uten forvarsel. Stigbøylene slipper føttene mine på begge sider. Jeg faller sidelengs fremover med armene først, ned i vannet. Bakparten til Disaster vrir seg mot venstre og forhoven som holder han på fast grunn knekker sammen. Det lyder som en pinne som knekker gjennom luften.  Han knekker sammen. Disaster faller fremover ned i vannet og over på siden. Vannet spruter ut i alle kanter i et høyt plask. Skulderen min treffer vannet. Det samme gjør Disaster sin. Et hardt slag treffer hodet mitt, kanten på vanngraven. Den spisse kanten som arrangørene av stevnet vurderte å gjøre noe med, men tilslutt sa «det kommer ikke til å skje noe» og endret mening. Hodet mitt forsvinner under vann. Jeg gisper etter luft av refleks, og noen luftbobler unnslipper munnen min. Det er ikke dypt i vanngraven, men dypt nokk til å sende hele meg og deler av Disaster under vannoverflaten. Det siste jeg hører er bare Disaster som vrinsker ut et smertefullt skrik, og kaster seg i panikk opp og bryter vannoverflaten. Jeg får ikke en gang med meg det forvridde skriket fra min rystede mor.

Perfect Disaster