Perfect Disaster [on hold]

Fra drømmehest til drapsmaskin

Jeg våkner tidlig og forter meg opp av sengen. Mor står i kjøkkenet og lager kaffe i det jeg kommer ned påkrevd til å dra direkte ut til stallen. Hun ser ned på klokken. "Oppe allerede?" Spørr hun overrasket og ser på meg. "Skal trene vet du." Smiler jeg selv om hun høres litt gretten ut i tonen hennes er det vært et forsøk på å lette stemningen litt. "Kan jo ikke sove bort en slik dag" fortsetter jeg og tar et eple på vei ut døren. Mor blir stående en stund og tenke mens hun heller kaffe ned i koppen.

Ingen er så tidlig i stallen så jeg har hele plassen for meg selv. Jeg går inn til Disaster og begynner å pusse han grundig. Han står å halvsover mens jeg legger på salen og tar på hodelaget. Jeg napper til meg hjelmen på vei ut og haster videre til ridehuset. Jeg åpner porten til ridehuset og leier Disaster inn. Han hever hodet og retter ørene oppmerksomt rundt seg. Brått stanser han halvveis inne på banen og spenner alle musklene i kroppen hans. Jeg smatter på han og drar litt i tøylene for å få han med meg inn. Han hever bare hodet enda høyere og drar tilbake. Jeg drar hardere i tøylene han, men han drar dobbelt så hardt tilbake. Jeg napper til meg pisken og snekker den forsiktig på låret hans. Disaster sitt hode flyr opp og hestenkaster seg fremover og drar meg over ende. Jeg snubler meg tilbake på beina rett før jeg holder på å velte. Han sparker bakbeinet jeg la pisken på utover og treffer pisken ut av hånden min. En brennende smerte går gjennom hånden min og opp over armen. Jeg rykker hardt i tøylene uten å tenke meg om og den store hingsten får bittert vendt rundt i munnen på seg. Ørene hans flyr bakover og han kaster på hodet. "Disaster!" Knurrer jeg etter han og han river tøylene ut av hånden min i det han steller seg på bakbeina. Han fekter med høvene etter meg og jeg kaster meg bakover for å unngå et hovslag. Ørene hans ligger flatt og synes nesten ikke på grunn av den lange manen. De brune Øynene hans brenner som flammer og musklene flekser seg. Jeg merker blikket hans som er direkte festet på meg få det til å stikke inne i meg i frykt. Det føles ut som om noen klemmer rundt lungene mine og nekter å la meg puste. Jeg er redd. Det store dyret kan lett trampe meg ihjel bare ved å tråkke et skritt feil, han kan lite meg til blods om han ønsker. Jeg har sett stygge sår på hester etter de har vært i en rang-plasseringskamp, og hester i motsetning til mennesker har tykk hud. Vi har verken pels eller tykk hud. Bilder av overskriftene i avisen lyser opp inne i meg. "Jente mistet livet når hest gikk amok", "skulle bare ri en rolig dressurtime da ulykken skjedde" og "hest sent til slakt etter tenåringsdrap". "Jeg er redd" piper jeg i en stemme som minner om en liten mus sitt pip. men for tross av alle disse tankene, stamper Disaster de store høvene sine ned i bakken med meg mellom dem. Han rette ørende avslappet til siden og puster hardt ut neseborende sine.

Jeg stirrer på han lenge uten å våge å røre en eneste finger. Han blir stående å se på meg mens han pisker utålmodig med halen. Jeg kryper bakover og vekk fra han og reiser meg sakte opp fra bakken. Jeg går sakte mot han uten å senke skuldrene et eneste hakk. Forsiktig tar jeg og vender bitter i munnen på han tilbake. Han tygger litt på bitter sitt som om han skal godkjenne det igjen.

Hesten som kunne ha tatt livet av meg så enkelt står der nå som et lam. "Wow, du er virkelig det de kaller; a devil in an angels dress" sier jeg og tar tøylene sakte over hodet hans. Tankene slår rundt inne i meg. Tørr jeg virkelig å sette meg opp på han nå? Jeg mener, han er gal.. Han kan jo ha en dårlig dag, men da vet jeg ikke om jeg skal gjøre en dårlig dag være for han.. Sakte trekker jeg ned stigbøylene og børster vekk sagflis fra klærende mine. Jeg trekker pusten dypt og setter meg rolig opp på hesten. Han kommer til å drepe meg. Han pisker irritert med halen og legger på ørende. Jeg smatter usikkert på han, men han blir stående. Jeg legger forsiktig på sjenklende med en nølende legg, men han reagerer ikke i det hele tatt. Jeg prøver om og om igjen, men hesten som gikk fra en drømmehest- til en drapsmaskin- til et lam har nå blitt et esel. "Du kommer ingen vei når du nøler på den måten. Med en gang du nøler, utnytter hesten din det" lyder en stemme. Først slår hodet mitt rundt seg etter blikket av Leonardo, men til min store overraskelse står Logan der. Jeg smalner blikket. "Som om du kan noe" knurrer jeg etter han. Jeg sparker hælen inn i siden på Disaster og han kaster seg frem. Bakparten hans samler seg under han som om han skal steile igjen, men han gjør et lite byks og like etter faller jeg over halen hans og ned i sagflisen. Latter lyder fra ridehuset, men det er ikke Logan, men en annen jente.

Logan legger armen rundt henne og ser på meg. Jenta står der i piké skjorte og høye ridestøvler som sikkert koster mere en hele gården, så er det denne ridebuksen som ser ut som har blitt designet av verdens største designer, eller lignende. Hun bitchblikker meg i det jeg ser på henne. "Forstår jo at du ikke kommer noen sted når du leker i sagflisen på den måten" himler hun. Jeg går lyst til å fly på henne, men behersker meg akkurat. Jeg ignorerer dem bare og reiser meg, børster vekk sagflis for andre gang og setter meg opp på Disaster igjen. Igjen legger jeg på sjenkel, men han nekter å gå frem. "Så øst ponny" sier jenten, men jeg kan høre serkasmen og merker hvordan varmen boble inne i meg. Som om jeg ikke var irritert fra før, før de kom.

Leonardo kommer litt frem og jeg innser han har vært der en stund. Han sukker tungt og går inn på ridebanen. Han lukker døren etter seg og ser på meg. "Snakk til han, tror du han forstår alt hva du mener uten å kumunisere med han?"

"Frem" mumler jeg og legger på en sjenkel til Disaster. "Du trenger ikke alltid å si det høyt, men si det inne i deg, det er nokk"

Jeg orker ikke diskutere dette med han, jeg er irritert, noe som forvirrer meg. For jeg er vant til å høre kommentarer fra konkurrenter på stevner, så hvorfor er det annerledes med denne sossejenta? Jeg har ingen anelse. "Ta å trekk pusten dypt slik at han kan høre at du slapper av" fortsetter Leo."stopp Leonardo, det hjelper ikke! Dette er ikke noen hestevisker serie!" Knurrer jeg og han holder hendene overgivelse over seg. Jeg stormer av hesten og går. Jeg merker blanede følelser inne i meg, jeg er sur og lei meg uten grunn, å Gud, hvorfor skal dette være så vanskelig. Egentlig har jeg bare lyst til å gå tilbake, be om unnskyldning og prøve det han sa, men jeg har ikke mer verdighet tilbake til å gjøre dette. Hvorfor kan jeg ikke kontrollere meg?