Perfect Disaster [on hold]

Mer mellom himmel og jord

Etter noen timer er Disaster inne på boks igjen uten å kunne forårsake flere problemer. Mor har fått forsterket låsen på boksen hans som han hadde brudt opp. Disaster legger på ørene og går i sikler inne i boksen sin samtidig som han pisker med halen. Mor sukker av han og ser på meg. "Har du ridd Legolas idag eller skal han bare stå å kjede seg inne i boksen en hel dag?" Sier hun, men spørsmålet hennes lyder mere som en ordre om å gå til hesten min og ikke drømme meg vekk av synet av hingsten foran meg. Vi hadde nemlig fått jaget Disaster inn i en rundpadock der han kunne gå løs litt raseri og energi. Når vi endelig trodde raseriutbruddet var over gikk vi inn for å hente han ut, men han var langt ifra ferdig. Disaster hadde stelt seg på bakbeina og slengt både mor, en stallfyr som jeg tror het John og meg over ende. Jeg tror jeg aldri har vært så redd for en hest før når jeg så han komme mot oss, det var ikke nøling i blikket hans. De fleste hester gjør slikt bare for å skremme for å så trekke seg unna i siste sekund før de skader deg, men Disaster er virkelig ute etter å skade deg. Hva kan et menneske ha gjorde mot han for å få han så hatefull mot oss? Jeg rister meg selv ut av tankene mine og nikker til mor. "Jeg går til han nå, klar om 20 minutter" sier jeg før jeg går. "Du skal stå på banen om 15 min, jeg skal lage middag også!" Sier mor. "Jeg kan trene selv, gå og lag mat du" sukker jeg før jeg kutter en sving mot vallaken min sin boks.

Legolas stikker hodet over boksedøren når jeg kommer og knegger lykkelig. Den lange svarte panneluggen hans dekker over øynene på han nå. Mannen har fått lov å vokse i sommer så den ligger nå over halsen hans i store bølger. Hadde han vært litt lavere og mer robust ville han se ut som en frieser. "Hei gutten" sier jeg lavt og klør han under mannen på halsen. Jeg treffer favorittkløpunktet hans og han rykker litt i leppa. Klokken i enden av stallen tikker noe som minner meg på at jeg må forte meg. Jeg sa til mor at jeg skulle trene selv, men jeg vet hun kommer til å være der uansett hva jeg sier. Jeg klapper Legolas på halsen der jeg kødde han og trekker hånden til meg for å så gå og sinne utstyret hans. Jeg pusser han raskt, noe jeg vet han er misfornøyd med, han som foretrekker skogsturer og laaange pussetider. Typisk pensjonist hest med andre ord. Jeg slenger salen over ryggen på han og strammer gjorden. Så tar jeg på hodelaget og hjelmen på meg selv. Mor dreper meg om jeg glemmer hjelm enda en gang denne uken.

Legolas følger etter meg mot ridehuset som egentlig blir kaldt spranghuset siden hindrene har fast plass der og aldri blir tatt ned. Skal du ri dressur inne må du ta neste ridehus. Jeg strammer gjorden igjen og kryper opp i salen. Jeg får ikke skrittet en hel runde før mor kommer inne i ridehuset og ber meg sette i trav. Inne i meg beklager jeg til Legolas og sjenkler til at han skal trave. Enda en grunn til at han foretrekker skogsturer: ingen slitsom Marlene som ber om hva han skal gjøre. " han sover praktisk talt, vekk han opp" beordrer mor og jeg sjenkler en legg i siden hans. Hodet til Legolas hever seg og ørene retter seg fremover. Han homper bortover banesporet og etter vært bærer han seg. Mor beordrer noen øvelser og vi gjennomfører dem. Slik holder vi på noen minutter før hun ber meg ta hindrene. Jeg styrer Legolas mot det første hinderet og hopper over. Han kaster luften ut av seg og trekker den hardt inn igjen. Jeg merker han saker tempoet, trolig fordi han er sliten. "Ta det gule og lyseblåe". Vi traver mot og hopper over. Legolas lander i galopp og sukker inne i seg samtidig som han strekker hodet ned mot bakken. Han ønsker høyt å bryte ned til trav i dette øyeblikket, men han fortsetter i galopp. "Mor han er sliten, husk alderen hans..." Sier jeg prøvene. "Nevelyn, dette er det laveste dere sikkert noen gang har hoppet, han klarer dette."

Jeg biter tennene sammen. Legolas hopper neste hinder, og det neste etter der igjen og slik fortsetter vi i en hel time. Helt til jeg gir helt ut på tøyler og han bråstopper ned til skritt. Hele hesten sukker og strekker seg ut. Hodet hans er nesten helt nede i bakken og hele han beveger seg når han puster. "Hva skjer?" Lyder det fra mor. "Det er nokk for idag" sier jeg. "Ikke nå, ta opp tøyler og ta banen igjen" sier hun bare som svar. Jeg merker det bobler inne i meg av sinne, først idag merker jeg hvor lei jeg er av at hun ikke tar hensyn til meg og Legolas. "Nei. Han skal ha fri nå." Knurrer jeg nærmest tilbake og hopper av. Før hun får sakt noe mer har jeg hoppet av og er på vei mot stallen igjen med en gjennomsvett hest som puster høyere en en tornado.

Hva gikk det av meg? Jeg har aldri sakt imot mor når hun har bedt om ting på banen eller angående stallen og hester, men idag så sa hjernen. In imot alt det hun ba om. Alt hun sa virket bare feil og galt. Tankene mine surrer rundt inne i hodet.

"Jeg trodde dere red hester, ikke mishandlet dem?" Lyder en stemme og blikket mitt flakker rundt meg etter stemmen. Det er Tarek som kommer ut av stallen. Jeg måter av kommentaren uten å helt vite hva jeg skal si. "Hva vet du om det." Snarere jeg etter han og går forbi han uten å ofre et blikk bort på han. Jeg setter utstyret til Legolas på plassen hans og forer han med en stor posjon Champion gull. Jeg ønsket bare å sitte i boksen og se på Legolas i all evighet uten å bli forstyrret, men karma er vist virkelig imot meg idag. "Hei og hå" sier Leonardo som titter over boksedøren. "Jeg hørte at dere hadde noen problemer med Disaster i dag etter vi reiste. "Det kan du trygt si" mumler jeg tilbake og ser vekk. "Oj, noen har hardtrent" sier han for å bryte stillheten. Blikket ha s ligger på Legolas, men jeg svarer ikke. Leonardo sukker. "Du, Tarek var litt rask isted, han mener ikke å være frekk" fortsetter han uten å kjønne at jeg bare vil være i fred. Det er stille lenge og Leonardo gransker meg. "Det er ikke egentlig derfor du er irritert er det?" Sier han etter en god stund. "Hva vet du om det." Knurrer jeg tilbake uten å se på han. "Du utstråler det" han trekker på et kjent smil. "Hva skal det bet?" Blikket mitt glir bort på han med en spørrende mine. "La oss bare si at jeg tror på at det er mer mellom himmel og jord" smiler han. "Så du tror på ånder og spøkelser" sier jeg mens jeg hever et øyenbryn. "Kanskje, men jeg tror mer på aura, utstråling og slikt. Og du min venn utstå,er fryktelig mye frustrasjon"

"OK, du har rett.. Jeg er irritert over at mor tror hun kan alt bedre en meg, at når hun mener Legolas kan fortsette så kan han det uansett om han hadde vært dødssyk. Jeg er dritt lei at hun ikke forstår at Legolas er for gammel til å hoppe over 1 meter og opp til 1.60, og faktisk bare bør få lov til å bli pensjonert til en selskapa og kosehest, bare fordi jeg kan utkvalifisere meg til NM." Jeg drar hendene frustrert gjennom håret. Leonardo ser på meg og tenker lenge. Et øyeblikk angrer jeg på det jeg har sakt. "Aha" sier han bare og så fortsetter stillheten. "Vell, du trenger å få tilbake et positivt syn på ridning igjen. Møt meg imorgen klokken 10 og bi skal snu denne negative energien" sier han og smiler varmt. Så går han igjen. Jeg sitter og ser ut i luften der han sto for få sekunder siden. Hva i?