Perfect Disaster [on hold]

Utbryteren

Tarek og jeg går mot stallen. Stallen er en typisk stall, rødmalt, hvite karmer og svart tak. Jeg som går litt foran Tarek åpner døren for oss og går inn. Tarek følger like etter. Hestene rundt oss spisser ører, stikker hodet forventningsfullt ut av boksen og ser på oss. Høyet er allerede målt opp, så fôringen vil nokk går raskt.

Den siste delen av stallen er der vallakene og hingstene står. Stallen er nemmelig delt opp i to deler. En der føll, hopper og eldre hester står, den andre delen til hingster og vallaker. Her står blandt annet Legolas, valakken til Leonardo og hingsten hans. Jeg leser av boksen til vallaken og hingsten. "Decepto og Perfect Disaster" sier jeg mens jeg leser. "Spesielle navn må jeg si" sier jeg, men Tarek gir ikke lyd fra seg. Decepto har jeg hørt før, men det er ikke mye brukt som jeg har kjønt. Perfect Disaster har jeg aldri hørt en hest hete. De fleste eiere gir hestene mer mildere navn som Sunlight, Riwer, Angel og slike navn som jeg aldri har hatt serlig smak for. Perfect Disaster er et navn som virker farlig, oppsiktsvekkende og rebelskt. Jeg gjentok navnet til hingsten inne i tankene mine om og om igjen. Det er et navn man lett legger merke til. Tarek har allerede begynt å hive høy inn til de andre utålmodige vallakene og hingstene. Jeg satt igang med å hjelpe han og på et blunk er vi ferdige med å fôre.

Vi går inn til Leonardo og moren min. Mor spørr Tarek om han vil ha noe å drikke, men han rister bare på hodet og setter seg ned vedsiden av faren i sofaen. Igjen tar han frem mobilen og ser på skjermen. Jeg ser på papirene som ligger spredt utover stuebordet. Jeg setter meg i den andre sofaen ovenfor Tarek og Leonardo. "Han har ikke papirer dessverre, men vi holder på å få han registrert" sier Leonardo til mor. Jeg la ikke merke til hva de snakket om før, men spisser ører når samtalen byr på noe spennende. Beina har jeg opp under meg i sofaen. "Det skal nokk gå for denne gangen, men tørr jeg spørre hvorfor han ikke har papirer?" Mor sin stemme er litt skarp. Hun syns ikke noe om at hester ikke har papirer, eierbevis eller lignende. For alt vi vet kan denne hesten det er snakk om være en annens, ikke Leonardo sin. "Hvem da?" Skyter jeg inn av nyserighet. Mor ser på meg som om jeg ikke har noe med dette å gjøre. Jeg krymper meg litt sammen. Leonardo er mer åpen rundt temaet, heldigvis. "Det er Disaster, du vet hingsten?" Sier han, jeg nikker. Han fortsetter og retter blikket mot mor- " du kjønner, jeg fikk Disaster av en slakter som ikke hadde mulighet for å få kontroll på dyret. Han sa at den som hadde levert sa at hesten ikke kunne bli håndtert og var farlig rundt mennesker. Slakteren tokk han imot, men ville se om han kanskje kunne unngå å slakte et så ungt dyr." Leonardo tar en pustepause. Det virker som om han velger ut ordene nøye. "Slakteren ville gi Disaster en ny sjanse, ulikt andre slaktere" er det bare meg eller hører jeg litt hat i stemmen til denne vennelige mannen? Jeg vet at mange slaktere gir blaffen i hva som er grunnen til at hesten er der, hvor gammel den er eller hvor mye den betyr for den som Eide den. "Men hvorfor utleverte ikke leverandøren papirene?" Mor er fortsatt litt skarp i stemmen. "Ingen vet hvorfor, men slakteren ga hesten navnet Disaster etter de første dagene, bare for å ha et navn på han. Da vi fikk overtatt han satte vi "Perfect" foran navnet Disaster så han skulle på et eller annet hvis "gi han en ny sjanse", om du kjønner" sier han og trekker på et smil. Mor smiler ikke, hun er ikke kaldhjertet, men av erfaring liker hun som sakt ikke papirløse hester. " vi skal som sakt få ordnet papirene, Marlene" sier Leonardo til slutt med et sukk.

Senere på dagen drar Leonardo og Tarek. Mor vinker etter dem ute på gårdsplassen, mens jeg tokk farvell i døråpningen. Det er nå på dagen folk kommer til stallen for å ta seg av hestene sine. Folk surrer rundt på gårdsplassen, henter hester fra boksene og slipper dem ut i padocken, noen rir mot banen og andre på tur. Jeg setter meg med en skål med chips i sengen på rommet. Jeg sitter i sengen og følger med på pc'en. Folk på Facebook har spammet meg ned med meldinger. Noen er fra Samantha, bestevenninnen min, andre fra noen jenter i klassen, noen få fra guttene på trinnet. Trinnet vårt har et godt forhold, ingen mobbing eller unødvendigheter. Vi kødder med hverandre, men det er ikke noe mer en det. Blir det noe mer personlig eller sårende kjønner vedkommende det selv og avslutter. Lett som A-B-C. Jeg leser gjennom meldingene. Samantha har panikk over at skolen skal på tur til videregående for å se ulike retninger. En gutt som heter Theo (eller Theodor) spør om hva som skal skje på mandag, om vi møter klokka 8:15 eller 09:00. Han spørr også om hvor vi skal møtes. Jeg svarer kort; vi skal møte klokka 09:00 utenfor videregående skole.

Jeg tar et chipsflak og legger det i munnen. Raskt leser jeg gjennom alle meldingene og svarer de som jeg gidder å svare. Meldinger som "hei" er bare unødvendige å svare påspesielt når personen som sender det er avlogget. Telefonen ringer og jeg strekker meg etter den, klossete nokk klarer jeg å dytte den av bordet og under sengen. Jeg setter fra meg pc'en og skåler med chips, klatrer ut av sengen, lener meg under sengen og tar mobilen. Fingren legger jeg på svarknappen. Mor sin stemme er i den andre enden. Hun ber meg komme ut nå, raskt som fy. Stemmen hennes er smålig panisk og stresset. Hun legger på før jeg rekker å svare. Okey? Jeg småjogger til ytterdøren, drar på meg joggeskoende og fortsetter over tunet til gårdsplassen. Da jeg kommer nærmere ser jeg hva den paniske moren min hastet sånn over. Den perfekte katastrofen er løs. Disaster er ikke i boksen sin, men galoppere løs rundt på gårdsplassen.