Perfect Disaster [on hold]

Perfect Disaster

"Det er her dere hører hjemme, hvisker stemmen. Dere skal klare dette, fortsetter den. Stemmen er min mors. Disse ordene hun sier til meg før jeg rir mot banen. Hun hadde klapper meg på låret. Hun var nødt til å strekke nakken for å se opp på meg der jeg satt. Disaster sin store flueskimmle kropp var på sine knapt 1 meter og 80, et hode høyere en moren min. Noen kontrollører ser raskt over salgjorden, sjekker bittet og ikke minst ser de etter halthet før jeg går videre inn mot banen. Hovene til Disaster dunker i betonggulvet, porten foran meg blir åpnet av to svartkledde menn.

Banen ligger fremfor meg og jeg legger leggen min mot siden til Disaster. Ørene hans vender seg raskt bakover mot meg, oppmerksomme på meg, og kun meg. Nakken hans bøyer seg, ryggen løfter han opp og neseryggen går ned i loddrett plan. Halen pisker han opp og ned i en irritert holdning, noe som er typisk til han å være. Navnet mitt lyder gjennom mikrofonen og Disaster's like etter. Folk i salen spisser ører ved navnet til Disaster. Disaster sitt navn er nemmelig blitt godt kjent i løpet av de siste ukene. Alt han er kjent for er ikke positivt, men heldigvis det meste. "Vi skal klare dette" sier jeg lavt og følger banens spor. Traven holder seg stabil mens vi følger sporet langs gjerdet. Et knegg kommer fra Disaster. Jeg klarer ikke holde tilbake et smil. Da vi nærmer oss andre runde på banen fatter jeg galopp. Disaster svarer og løfter beina opp mot brystet, sekunder etter viser han publikum hva han er god for. Han er kanskje en katastofe til tider, men en perfekt katastofe. Vi er allerede nesten ferdig med andre runde på banen. Kjerpings. Jeg hever blikket mot det første hindret med de røde og hvite bommene. Dekorert med blodrøde roser kommer vi nærmer eig nærmere hindret. Jeg holder litt igjen på tøylen, for å så slippe opp de siste meterne før. Disaster kaster seg frem som om bakken gir støt i høvene hans. Elegant stopper han nesten opp før hindret og kaster forparten lett opp over bommene. Forhøvene berører så vidt brystet hans. Bakbeina er ikke i nærheten av å treffe bommene. Et sekund tillater jeg meg selv og føle følelsen av å fly, men ikke lenge. Forhøvene treffer bakken, like etter gjør bakbeina det også. Vi samler oss begge opp etter landingen, jeg retter opp rygge og Disaster samler seg. Jeg legger på innvendig ben og han svarer med å flytte bakparten. Vi setter kurs mot hinder nummer to.

Hindret er gult og lyseblådt. Igjen holder jeg smått igjen på tøylene og lener vekten litt bakover. De siste meterne gjør jeg som sist; slipper opp. Igjen flyr Disaster elegant over hindret. Blikket mitt hever seg mot neste hinder som bare få meter unna, kanskje bare seks galoppsteg unna til og med. Da smeller bakhoven til Disaster i bommen. Hjertet mitt hopper over et slag. Jeg ga han ikke nokk tøyler til å strekke deg. Det kom ingen lyd fra bommer som treffer bakken. Det var nære på. Jeg puster raskt lettet ut, men uten å se meg tilbake. Tøyler, husk å gi etter på tøylene sier jeg til meg selv.

Vi flyr viderei galopp. Hopper hinder etter hinder, ingen riv. Ingen høver som treffer bommer. Det er siste hinder igjen nå. Et hinder med vann på baksiden. Et sekund kan jeg merke luften av stranden vi red på for noen dager siden. Jeg må blunke med øynene og kaste bort tanken. Fokuser. Vi er snart ferdige, tiden er god og folk er stille, trolig er de trollbundet av den flotte hingsten som ingen ville trodd kunne bli noe. Det er kanskje der vi overasker mest, for disaster er blitt til noe. Det er helt klart. Han er min, han er en levende sjel og en legende for mange. Jeg trenger ikke papirer for å vite at han er min~ jeg slipper opp på tøylene igjen og bakdelen min letter fra salen. Jeg rekker hendene frem for å gi ham mulighet for å strekke deg. Et støt flyr gjennom meg idet bakhøvene letter fra bakken. Vi klarer det! Skriker jeg inne i meg. Plutselig merker jeg den ene av sidene til Disaster sklir under han i hoppet. han sklir med et bakben.

Forhøvene smeller i bommene og de faller. Skuldren min treffer stolpen som holder bommene på plass. De oransje bommene faller sammen som et korthus og treffer bakbeina til Disaster. Et kast på hodet hans er nokk til at den ene tøylen vikler seg over på feil side.