Perfect Disaster [on hold]

Decepto v.s Disaster

Jeg stiger av Decepto med det største smilet i verden. "Dette var helt utrolig!" Sier jeg og ser storøyd på Leonardo. Han ler litt av meg og legger armene i kors over brystkassen. "Skal jeg bare si en ting foresten... Decepto er 2 år eldre en Legolas" sier han med et lurt smil om munnen. Smilet mitt forsvinner og munnen min glir åpen i et gap. "Du tuller nå?!" Sier jeg, jeg ser ut som om jeg har falt ned fra månen. Leonardo rister på hodet. "Helt sant" smiler han. "Men, nå, la oss ri en tur og ikke bare stå her." Sier han og legger tøylene til Disaster over hodet hans og over nakken. Han går bort til Decepto og setter seg opp. Jeg ser på han lenge. "Skal ikke jeg ri Decepto?" Spør jeg forundret. "Glem det, jeg skal slå deg og unghesten i et galoppløp i skogen for å bevise dere ungdommer at vi eldre pensjonister stadig duger til noe og ikke bare sitter på ræva hele dagen" jeg sperrer opp øynene av kommentaren hans, på et blunk er Lwonadro en annen person. Jeg ler og setter meg opp på Disaster. "Vi skal vise dem Disaster" smiler jeg ertende til Leonardo og klapper Disaster over skulderen. Så rir vi ut mot skogen.

Vi stopper ved en rett slette med vei vestsiden av oss. Slettet strekker seg flere kilometer bortover med knehøyt gress. "Klar-" starter jeg. "Ferdig-" fortsetter Leonardo. "-Gå!" Avslutter jeg og kaster Disaster frem i galopp. Lyden av dundrende høvet lyder rundt oss i et ekko. Jeg merker energien til Disaster smitte over til meg, og jeg innser nå at det Decepto ga meg av lykkerus på banen bare var småtterier i forhold til hva Disaster har å by på. Jeg ler høyt og merker varmen gjennom kroppen. Hjertet dunker raskt og jeg merker det pulsere gjennom mele meg, gjennom vær eneste lille blodåre. Det kiler inne i magen, og vinden suser over ørene mine. Vi galopperende fortere en jeg noen gang har gjort før. Det føles ut so. Vi kunne galopperende fra alt og alle, fra de raskeste hestene på galoppbanen, fra biler, fra tog, fra alt! Men allikevel vil jeg at de skal går fortere! Decepto og Leonardo holder seg vestsiden av oss lenge. Jeg sjenkler på og vi fyker fortere fremover. Leonardo sjenkler, men Decepto virker som ikke har tenkt å vinne idag. Avstanden mellom oss øker og jeg ser bak meg mot dem med et stort smil. Leonardo tar hånden på hjelmen og nikker som om det var en cowboyhatt. Jeg merker gleden vokse enda mere inne i meg og jeg snur meg fremover igjen. Jeg sjenkler enda en gang og Disaster hopper nærmest opp i luften og galopper fortere fremover.

I samme øyeblikk kjører Marlene forbi i bilen sin når hun får øye på to hester og ryttere over galoppsletten. Hun sukker og ser fremover for å unngå minnene fra sletten. Men så kaster hun hodet mot retningen igjen, ja hun så riktig. Det er Nevelyn. Og DISASTER!

Jeg ser sletten endelig begynner å ta slutt. Jeg setter meg bakover i salen igjen og tar forsiktig i tøylene. Sakte med sikkert sakner Disaster farten og traver det siste stykket med noen elegante og lange steg, så stopper han og snur seg mot sletten der han kom fra. Han puster tungt, men det samme gjør jeg, uten å helt kjønne hvorfor.. Leonardo kommer en liten stund etter og stopper ved oss. "Jeg kan ikke huske at Disaster var så rask" ler han og smiler. "Kanskje det har noe med rytteren" fortsetter han og blinker til meg. Jeg ler litt med han og trekker på skulderne, "kanskje det" sier jeg og rødmer svakt. Jeg klapper Disaster på nakken. "Men en god rytter er ingen ting uten en hest" sier jeg og rufser til panneluggen til Disaster. Verden ble plutselig et lysere sted og jeg gleder meg til å oppleve samme lykkerus i morgen. Vi rir tilbake på lange tøyler mens hestene får lov til å puste ut og strekke seg. "Leonardo?" Sier jeg prøvene etter en stund med stillhet. "Hmh?" Sier han og ser bort på meg. "Du tror ikke jeg får lov til å låne Disaster imorgen også?" Sier jeg forsiktig, "vær så snill?" Fortsetter jeg bedene. Han ler litt og gnir seg over haken. "Jo, hvorfor ikke" smiler han etter at han later som han har tenkt lenge. Jeg får lyst til å hoppe over på han og klemme han. "Tuuuuseeen takk!!" Utbryter jeg overlykkelig.