Samira pov:
"hvorfor?! Fortell meg det pappa hvorfor kan jeg ikke vær sammen med Liam? Hæ!!" Spurte jeg sikkelsen(også kalt pappa) om "fordi han er farlig, fullfører ikke alle oppdrag sine, han skaper bare trøbbel!" Svarte han, jeg hadde fortsatt ikke navne hans eller sett hvordan han så ut det eneste jeg kunne se var to gigantiske vinger, svarte vinger... "Det er den dårligste grunnen jeg har hørt!" Skrek jeg til han og løp opp til rommet "samira!! Kom ned hit nå! Vi er ikke ferdig!!" Hørte jeg faren min rope etter meg, jeg gadd ikke og høre på han "vi er ferdige!" Skrek jeg tilbake og smelte igjen døra på rommet mitt.
"God morgen" sa en stemme når jeg gikk ned trappen, det var bare en person som pleide og si det, jeg snudde meg og møtte blikket til mamma "mamma!" Ropte jeg halv gråtende og løp mot henne, jeg falt når jeg kjente at mamma var virkelig, og at henne ikke var død "mamma?, hva gjør du er, du er død" sa jeg og rygga forsiktig unna mamma "helt riktig! Men hvorfor skal jeg ikke gjøre som jeg fikk beskjed om, og drepe deg!" Ropte henne og kasta to kniver mot meg, jeg dukka unna den ene, men den andre traff meg midt i bryste, jeg falt ned på knee og så opp på mamma som smilte et ondt smil "hvorfor?" Spurte jeg med blod i munnen "fordi du har alltid vært favoritten til pappaen din! Han brydde seg ikke engang om at jeg døde, fordi du var alltid første prioriteten hans!" Sa henne.
"Samira!!" Ropte en mørk stemme, jeg så mot der stemmen kom fra "pappa" hviska jeg nesten, han løp og lå ikke merke til mamma, men jeg viska noe ord som ville beskytte han "yali besa oklø dima kiro maste" hviske jeg og kastet en kule mot pappa som kom løpene, mamma prøve og kaste en kjøkken øks mot pappa men fikk øksa tilbake i hode også forsvant henne "pappa!" Hvisket jeg, jeg viste at livet mitt ikke ville vare lengere nå, jeg kjente at pappa lå en vinge under hode mitt, så myk! "Pappa slutt" hvisket jeg til han, jeg kjente hånda hans rundt kniven og at han var på vei til og dra den ut "ikke gi opp" sa han og så ned på meg, endelig så jeg ansikte hans, han hadde lange kinnbein og lyseblåe øyer, håret var mørkt og halv langt, og du kunne se skjegg stubber i ansikte hans, jeg smilte til han og sa "hade pappa, ses på den andre siden! Og pappa ikke skyld på Liam! Lev godt pappa!", pappa skrek på meg om og ikke dø, jeg så pappa grine, jeg løfte hånda mi til kinne hans, det var det jeg rakk og gjøre før øya mine rulla bakover i hode mitt.
Liam pov.
Tilbake til virkeligheten.
"Vi mister henne!!!" Skrek jeg ide maskina begynte og lange en lang pipe lyd "hvor er deflibiratoren når vi trenger" ropte den ene sykepleieren til den andre "den er på det andre rommet" sa den andre sykepleieren "Liam hent den!!" Sa den ene sykepleieren og begynte meg hjerte og lunge reddning, jeg løp til det andre rom og fant deflibiratoren i løp tilbake til romme der de var, men det var ingen der enn et hvitt lys "bare la me dø Liam, jeg kan ikke være her vis dette fortsetter og skje" sa det hvite lyse "nei samira du må være her!" Sa jeg og gikk mot senga "Liam, pliss!" Sa samira "nei!" Svarte jeg og brydde meg ikke noe om henne "her!" Sa jeg og plutselig kom alle sammen tilbake til rommet "takk!" Sa den ene sykepleieren "1, 2, 3 klar!" Sa den ene før den plaserte metall platene på bryste hennes, bryste hoppet opp av senga og ned igjen, det skjedde over 10 ganger før hjerte begynte og slå igjen.
----------------------------------------
Hei! Det er meg, deres forfatter😉 jeg lurer på om dere har lyst til og se fra andre sine syn, jeg har bare tatt fra kira/samira og Liam, hvem flere vil dere se fra dems vinkel? Rafik? Pappaen til samira? "Foreldrene" til kira?💕 pliss legg igjen en kommentar💕💕✌🏼️
YOU ARE READING
Hvem er jeg?
Fantasy"Jeg tror navne mitt er kira lexiz, for to dager siden var jeg en normal skole jente, men nå vet jeg ikke" Kira lexiz er ei normal skole jente til en dag et hvit lys tar henne bort fra famillien hennes, det neste hun får vite sjokkerer henne. I denn...
