The beast

Sellen

Hodet mitt verker, det er klamt og luften er tett. Det lukter enda verre enn når jeg kom hit, men jeg har blitt vant til det. Nakken min er dekket av blåmerker, det stramme jernhalsbåndet gnager seg inn for hver bevegelse jeg gjør, det har allerede fått meg til å blø 3 ganger. En dusj ville vært deilig, en seng, mat. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har sittet her inne, det er alltid mørkt og stille, dager, uker? Det er et underverk at jeg ikke har dødd enda, det hadde vært en befrielse, å bare få det overstått. Alt er bedre enn å bare sitte å vente, fanden heller, jeg vet ikke engang hvor jeg er eller om noen leter etter meg. De må tro jeg er død eller verre, at jeg feiga ut? Nei, det funker ikke å tenke sånn, jeg må samle krefter.

Jeg våkner av fottrinn som kommer gående mot sellen, man kan høre en lås som klikker også åpner en dør seg. Lyset treffer meg som en knyttneve i ansiktet og i starten kan jeg ikke se noe som helt, etter hvert begynner verden å ta form igjen. Øynene er såre og jeg blunker bort noen tårer, sellen jeg nå har sittet i viser seg å være laget av jern som forventet. Fra vegger til tak, men de har vært så generøse å legge litt halm i det ene hjørnet hvor jeg kan få gå på do. Sellen ser ut til å være 2 meter lang og 2 meter bred. jeg er tydeligvis ikke den første til å være fanget her, veggene er dekket av kloremerker, noen ser ut til å være lagd for over et tiår siden. Etter å ha fått en oversikt over sellen ser jeg til slutt mot personen som åpnet den så usynlige døren. Det er en dame, nok så høy, hvis jeg skulle beskrevet henne med et ord ville det vært spiss. For det er hun, håret er kort og blondt, er formet slik at den markerer enda mer den så spisse haken. Hun går med en svart blazer som får skuldrene til å stikke ut pinner, et svart stramt skjørt som når henne til øverst på leggen som gir hele konturen fra livet og ned en illusjon av spisshet. Svarte høyhælte sko, leppene er små og spisse. Hun kan ikke være mer enn 30, men år med stress har satt spor i pannen og ved munnen. Øynene er blå som forsterker følelsen ubarmhjertighet i dem og hun har to føflekker på kinnet, hele holdningen  hennes er iskald og avvisende.

Hun kommer gående mot meg, jeg kan kjenne hvordan blodet pumpes rundt i kroppen hennes, kjenne varmen huden stråler ut. Hun trekker fram en eller annen slags fjernkontroll og trykker på en knapp. Med ett er halsen min fri, det tjukke jernhalsbåndet ligger på bakken. "Kom deg bort" skriker alle instinktene i kroppen. Sakte så prøver jeg å reise meg opp, bena er støle og stive etter å ha ligget så lenge i samme posisjon. Med ustødige bein tar jeg et vaklende skritt fremover,
«ikke prøv deg, hvis du går et skritt til så sperrer jeg deg inn igjen.» stemmen hennes er tynn og pipete, som en mus. Jeg spytter foraktelig foran meg, uansett om jeg vil innrømme det eller ei vet jeg at jeg ikke har en sjans til å komme meg bort i den tilstanden jeg er i nå. Kvinnen går mot meg, skoene lager en irriterende lyd når de treffer gulvet. «Dette kommer bare til å gjøre litt vondt» og før jeg vet ordet av det stikker hun en sprøyte inn i halsen på meg. Kanskje det er sulten som gjør at jeg ikke reagerte fort nok? Mester Kaito ville vært skuffet. Hodet mitt begynner umiddelbart å dunke, og synet blir slørete. Øynene bytter fra å være normale til å gå i jakt modus og tilbake i et sett, jeg har ikke kontroll i det hele tatt. Jeg kjenner kinnet treffe gulvet med et smell, to utydelige skikkelser tar hver sin arm å sleper meg bort. Den lille hurpa, jeg skal drepe henne først når jeg kommer løs. Armene verker, jeg ser med et utydelig blikk sellen som blir mindre og mindre. Det føles ut som om hodet er fylt med bomull, og det prikker i hele kroppen. «Hvor fører dere meg hen?» spør jeg med en hes stemme, verden holder allerede på å forsvinne.
To ord, et navn.
«Zen Seiichi.»