The beast

Løp

Etter noen dager i buret kommer en eller person inn med noen blodposer, ingen grunn til å ha en død Kemono. Jeg slurper det i meg, jeg må tilstå at jeg slikket bakken siden jeg sølte kanskje halvparten ut. Blodet smakte kjemisk og råttent, ikke spør hvordan blod kan smake råttent, men jeg tok det jeg fikk. Det var deilig å få tilbake noen av kreftene, selvom de tydeligvis hadde gjort noe med buret siden jeg ikke kunne bryte det opp. «Kom.» jeg snur meg fort rundt, en mann i dress sto å ventet utålmodig. Igjen blir jeg overrasket over at jeg ikke hadde hørt han, den gamle Shiori hadde ikke latt en flue sette seg på skulderen sin engang. En slags knurrelyd kommer ut fra meg akkurat som fra et dyr, jeg stirrer truende på den nye fremmede. «For Guds skyld bare stå stille da, jeg kommer nå til å låse opp dette ehm, tilholdsstedet. Ikke finn på noe tull.» Hele kroppen min sitrer, klar for å rømme. Nå, nå, nå.. Et klikk, jeg hopper mot mannen. Klorer, biter og løper. Jeg er fri! Adrenalinet pumper i blodet, alle sanser er skarphet. Jeg har ingen anelse om hvor jeg skal, ikke engang hvor jeg er heller men det er en annen sak. «Hei du, hvor er det du skal?» en vakt, lynraskt har jeg knekt nakken hans. Fort går jeg til det saftigste stedet på kroppen, lyden av kjøtt som blir revet, også ferskt blod og kjøtt. Det eksploderer i alle vidunderlige smaker inni munnen min, et nytelses sukk kommer ut. Jeg går fort igjennom kroppen, finner alle de beste delene, alt dette skjer på rundt et halvt minutt. Jeg har allerede vært for lenge, fortere enn noen gang suser jeg gjennom gangene.

Jeg knekker nakken på 4 vakter til, det føles deilig, jeg har fortsatt mange mennesker jeg skulle drept men hevn får vente. «Ikke rør deg.» selvsikkert løper jeg mot mitt neste offer. En håndflate kommer susende mot meg, akkurat i tide rekker jeg å dukke. Blikket mitt havner på det altfor velkjente ansiktet, Zen Seeichi. En isende frykt kommer krypende på, jeg er som naglet fast til bakken. Han kommer slentrende mot meg, leppene trekker seg opp til et smil. Like vakker som alltid, like fryktinngytende. Hele kroppen min er som forstenet, pusten hans kiler meg i øret. Med en så vidt hørbar stemme hvisker han «Løp.» Jeg blunker forvirret, hva i? «Kom igjen, røm herfra, jeg skal ikke stoppe deg.» Jeg rensker halsen «Og hvordan vet jeg at du snakker sant?» Eller, han kunne ha tatt meg på flekken hvis han ville, men hva er hensikten med dette? «Alle sammen, Shiori Kobayashi er ikke lenger en fange, alle som prøver å stoppe henne kommer til å bli straffet med dødsstraff.» Man kan høre ekkoet runge utover de tomme gangene. Jeg ser skeptisk på Seiichi med et hevet øyenbryn. «Vær så god, nå løp.»
Og løper det gjør jeg, fort kaster jeg et blikk bak meg, jeg kan fortsatt se silhuetten hans. Hva var det som akkurat skjedde? Det spiller ingen rolle, det eneste som betyr noe er at jeg er fri. Jeg støter ikke på noen andre vakter, og til slutt ser jeg en grønn pil og et lysende exit skilt.

Jeg dras mellom tanken på å lage lenger kapitler eller ikke? Da vil det bli lengre kapitler og færre, eller synes dere det er best med korte og mange kapitler? Synes dere mengden tekst jeg har på hvert kapitel er fin som den er, eller ville dere gjerne hatt mer/mindre på hvert? Skriv i kommentar feltet. Jeg skal forresten også prøve å poste daglig (eller mer) i hele sommerferien så godt jeg kan <3