The beast

Hei

Jeg står inni heisen, den senker seg sakte ned. Hjertet hamrer forventningsfullt, og hendene er klamme. Mester Kaito må vel allerede vite at jeg er her? Jeg drar hendene nervøst gjennom håret, hvor kommer denne nervøsiteten fra? De er fortsatt de samme som de var for noen uker siden. Greit, jeg må ta meg sammen, jeg klarte jo å rømme fra den jævla bygningen ikke sant, ingenting å bekymre seg for. Heisen stopper og dørene glir opp, jeg puster inn og ut noen ganger før jeg trår ut av heisen.

Det første som slår meg med en gang jeg kommer inn er en søtlig duft av vanilje. Plutselig har jeg to armer slått rundt meg, jeg lukker øyna å klemmer Noriko tilbake. «Hei.»
«Hei.» Jeg smiler forsiktig «Hei!»
Kentas hodet kommer stikkende fram fra døra, han gliser fra øret til øret. Inn kommer også Hideako, han gir meg et lite nikk. Så kommer mester Kaito til slutt «Shiori, for en glede å se deg.» Men den gamle mannen viser ingen tegn til vennlighet. Mester Kaito gjør en liten håndbevegelse å de andre begynner  går ut av rommet, jeg gir Hideako et forvirret blikk men blir gjengjeldt med taushet. «Så, kan jeg by deg på noe?» Han snakker til meg som om jeg skulle vært en fremmed? Men akkurat nå er det han som virker fremmed. Har noe skjedd mens jeg har vært borte? Er det klærne mine? Jeg har ikke dusjet på lenge, en sterk trang til å løpe til nærmeste dusj kommer sigende. Hadde han forventet at jeg skulle rømme raskere? Har de i det hele tatt lett etter meg? Mester Kaito gir fra seg et lite kremt å jeg blir trekt tilbake til nåtiden. «Åh nei ellers takk, jeg har det fint.» Et stivt smil sitter klistret på ansiktet mitt. «Ehm, hva er det egentlig som foregår? Dere alle virker så reserverte?»
«Det har seg nå Shiori, at jeg har blitt informert om at du har mistet din evne til å kontrollere skyggen. Er dette sant?» Selvfølgelig var det grunnen, hvordan kunne jeg utelate det? «Jeg er ikke sikker»
«Hva skjer når du prøver å bruke den? Forklar alle detaljer, alle tanker og reaksjoner.»
«Jeg blir kvalm og hvis jeg fortsetter så får jeg blackout.» Jeg sier det simpelt, for alt i alt er det det som skjer. «Du vet hva dette betyr ikke sant?» Hva dette betyr? Nei, hva betyr dette? Mester Kaito ser at jeg tydeligvis ikke forstår. «Shiori, du vet vel hva Erīto shūdan er for? Og hvordan kan du få gjort jobben din uten din største fordel? Dette er selvfølgelig bare midlertidlig.» Hårene reiser seg på armene, rommet virker plutselig alt for tomt og lite. «Så du skal bare kaste meg ut?» mumler jeg med sammenbitte tenner. «Jeg hadde håpet at du ville forstå Shiori?» En halvkvalt latter slipper ut av meg, så det var det? Etter alt vi har vært igjennom så kaster du meg ut som en møllspist kåpe? «Hva med de andre? De kommer ikke til å la meg gå frivillig?»
«Jeg har allerede informert dem om denne avgjørelsen, de har ingen makt til å gjøre noe.»
«Greit, hvis jeg er så uønsket får jeg gå da.» stemmen min er kald uten et snev at følelser. Jeg reiser meg opp, å går stivt mot døren. «Jeg har satt inn din siste lønning på kontoen, og Shiori?» jeg snur meg mot den gamle mannen «Hvis det skulle være noe vet du at du alltid kan få hjelp her.» Greit ja mhm, etter å ha kastet meg ut av det eneste hjemmet jeg har og skilt meg fra de eneste menneskene jeg noen gang har elsket?
Uten å svare går jeg.