The beast

Boret

Jeg er spent fast til en eller annen slags tannlegestol, jeg må tydeligvis ha truffet noe siden hele høyre kinn verker og det kan hende at jeg har brukket halebenet. Uansett så har jeg ikke tid til å tenke på det, jeg må finne ut en måte å komme meg løs på. Sakte og forsiktig prøver jeg å tilkalle skyggen, trekker pusten dypt inn og ut, tømmer hodet for tanker og venter.  Ingenting skjer, jeg prøver på nytt. En svak kvalme kommer sigende men ikke noe mer, hva har de gjort mot meg? Okey pust, ikke få panikk. Dette må ha en logisk forklaring, kanskje det skyldes at jeg ikke har spist på flere dager? Jeg prøver sterkt å ignorere uroen som sprer seg i magen, det skjedde noe galt når jeg angrep Seiichi. Uansett så må jeg klarer å komme meg bort her ifra, med eller uten skyggen. Jeg strekker på halsen, ingen vinduer, en lufteventil, en dør, et eller annet slags apparat.  Ingenting jeg kan bruke for skjære igjennom jernringene, ingen måte jeg kan komme meg løs på.

Jeg vet ikke hvor mange timer det tok før jeg hørte stemmer utenfor rommet, en mann og en kvinne kommer inn. De er begge iført hvite frakker, plastikk hansker og munnbind. De ser på meg med blikk som er fylt med avsky, for dem er jeg ikke annet enn et møkkete monster. Så begynner damen å snakke «Hvor ligger åstedet deres?» ikke faen at jeg skal gi dem noen som helst informasjon. «Hva heter de andre medlemmene i klanen din?» jeg ser opp i taket, ignorer spørsmålene. «Svar på spørsmålene.» Kvinnen ser på mannen, han nikker kort. «Hvis du ikke svarer på spørsmålene kommer vi til å skade deg.» hah, som om dere kan gjøre meg noe? «Greit..» Mannen begynner å åpne det underlige apparatet, fra den vinkelen jeg ligger i klarer jeg ikke å fange opp hva som er inni. Bak meg hører jeg dem mumle, de diskuterer sikkert hva de skal gjøre med meg. Mannen som nå kommer til synet igjen holder et slags bor. Øynene gnistrer, han går mot meg, skrur på boret å setter tuppen inntil det ene låret mitt. En ufattelig smerte jager gjennom meg, det er som om hele benet mitt brenner, flammene slikker seg helt inntil margen. Jeg stønner, det fosser blod fra såret. Jeg knytter nevene hardt sammen, nekter å gi fra meg en eneste lyd til. Ikke vis dem at du er svak, ikke vis dem noen helst måte for frykt. Boret stopper, jeg lukker øynene, såret har allerede begynt å leges. Jeg hører mumling igjen, jeg åpner øyna igjen. «Har du nå bestemt deg for å snakke?» Jeg ser rett inn i øynene på damen «Aldri.» stemmen min høres svak og hes ut, jeg hater det. Mannen spytter meg i ansiktet og setter en sprøyte i halsen min, de jævla sprøytene.

Jeg sitter inne i et bur, alene, igjen.