Lost the Night ⊳

1.4 Jeg vil dette

LOST THE NIGHT / 14 / CALUM

"Ditt hus eller min buss?"

Med en gang jeg har spurt, blir jeg skeptisk. Er det egentlig mulig å gå fortere frem?

"Andrea kan være hjemme," nesten hvisker hun, og jeg studerer de fyldige leppene hennes imens hun sier det. Jeg sukker lettet for at hun ikke avslår, og nikker før jeg reiser meg opp jeg også. Alle sommerfuglene i magen gjør meg nesten ubekvem, i tillegg til spenningen som regjerer overlegent i kroppen.

"Skal jeg gå og si ifra om at vi drar?" spør jeg, men Leona rister på hodet. Hjertet synker litt i brystet, selvom jeg skjønner hvorfor hun ikke vil gi de andre noen mistanke.

"Jeg bestiller en taxi," mumler jeg, og Leona står helt stille og venter imens jeg taster inn nummeret på telefonen min.

"Så du fikk deg ny telefon," noterer hun seg når jeg legger den mot øret. Jeg ignorer henne da jeg ikke skjønner om hun sier det for å være humoristisk, eller for å gjøre meg ubekvem.

Jeg oppgir stedet der bussen står til mannen i telefonen, og putter den ned i lomma når jeg har lagt på. Jeg nikker mot gangen, og Leona følger etter meg mot utgangsdøra. Tenk at det er det eneste jeg trenger å gjøre, nikke, for at hun skal følge etter.

Jeg forstår egentlig ikke hva hun holder på med. Det eneste jeg har gjort er å såre henne, og så blir hun med på dette?

Nå vi kommer ut, er drosjen allerede parkert utenfor, og vi skynder oss inn - begge to i baksetet. Jeg merker med en gang hvordan den gamle mannen av en sjåfør stirrer Leonas trange skinndrakt opp og ned, og jeg kjenner det koke i kinnene mine. 

Hva faen, han kunne jo vært faren hennes!

Instinktivt sniker jeg en arm over skuldrene hennes der hun sitter ved siden av meg, og mannen stopper med en gang granskingen. Han kremter da han spør om hvor vi skal.

Jeg ber han slippe oss av i samme gate som turnébussen står parkert, men et godt stykke unna (egentlig for å slippe unna han så fort som mulig).

Adrenalinet pumper i blodet, og gjør meg helt ufokusert på alt unntatt Leona da vi tusler mot bussen. Det er først nå det går opp for meg at dette skjer.

Har jeg ryddet rommet? Vent - jeg har jo ikke noe rom i bussen. Det finnes bare køyesenger, med mindre sofaen er stor nok.

Jeg kjenner at jeg blir nervøs av alt mulig, og det er veldig uvant. Vanligvis er det jeg som vet hva jeg skal gjøre, og jentene som bare gjør det jeg sier. Som ber etter mer hver gang.

Leonas berøring får meg med en gang til å slappe av, da hun stryker hånda langs jakkeermet mitt. Jeg ser bort på henne, og kommer på at dette kanskje er en dårlig idé når jeg ser det uskyldige fjeset hennes. Kanskje det var et dårlig valg fra hennes side. Mest sannsynlig.

Men måten ansiktet hennes er lyst opp av gatelyktene, og måten de grønne øynene hennes skinner på da de ser på meg, det får meg til å ikke nøle et sekund. Jeg vil dette.

Jeg fisker opp nøkkelen til den tomme bussen fra lomma, og plasserer den skjelvende inn i døra. Det er nesten så jeg ikke klarer å putte nøkkelen inn i nøkkelhullet - jeg blir bare enda mer nervøs.

Hun må være skikkelig lei av fomlingen min, tenker jeg, men da jeg ser bort på ansiktet hennes, viser det det motsatte. Det lille smilet hun har i munnviken får det til å virke som at hun morer seg over det. 

"Kan du bare vente her litt?" spør jeg da vi er inne, og Leona nikker lurt imens hun ser seg rundt. Jeg skynder meg bort i sofakroken, og til min lettelse er sofaen allerede gjort om til en dobbeltseng. Jeg rydder lynraskt bort alle skitne sokker og tomme chipsposer, og putter de i tilfeldige skuffer.

Jeg tar et siste blikk rundt om i rommet, og godkjenner arbeidet mitt. Da jeg kommer til gangen igjen, står Leona og ser på den gamle fotoveggen som vi flytta fra Michaels campingvogn og over hit. Hun ser trist ut, og da hun holder fingrene opp mot et sted uten bilde, skjønner jeg hvorfor.

"Jeg eh..." Hun svelger før hun fortsetter. "... Tror jeg burde gå."

Jeg kniper øynene hardt igjen. Hvorfor tenkte jeg ikke på dette? At jeg kunne være så dum og glemme at bildet av oss to på klippen mangler.

"Leona..." sier jeg unnskyldende, og drar hendene frustrert gjennom håret.

"Hva?" spør hun krast med hevet stemme, og sender meg et drepende blikk. "Vi vet begge like godt at det ikke bare har falt ned."

Jeg antar vel at jeg fortjener dette, men fy faen så mye det verker. Når Leona står der, helt knust på grunn av enda en ting jeg har gjort galt, så får jeg bare lyst til å kaste meg selv ut i havet. Jeg gjør så jævla mye dumt, og hun får alltid svi for det. Det er så mye jeg angrer på, så mye jeg kunne gjort annerledes.

"Jeg forstår ikke hvorfor jeg går rett i fellen hver eneste gang," mumler hun, så lavt og mumlende at jeg er sikker på at jeg egentlig ikke skal høre det.

Jeg holder munnen lukket, siden jeg vet jeg ikke kan gjøre noe for å få henne til å bli. Leona subber bort mot døra igjen, og i siste liten kommer jeg på at jeg fikk noe veksel igjen av taxisjåføren da jeg betalte han i sta.

"Vent," sier jeg fort, og leter febrilsk i alle lommene på klærne mine imens hun snur blikket mot meg. 

"Her." Jeg går sagte mot henne med noen sedler utstrakt foran meg. "Så du kan komme deg tilbake til huset," forklarer jeg, og dytter de inn i hendene hennes. Hun ser skeptisk på meg, men låser sakte hendene sine rundt pengene. 

Det er da det minste jeg kan gjøre. Det var jo jeg som fikk henne hit.

Så står jeg igjen alene. Ikke på tale at jeg drar tilbake til huset før festen er over. Det første jeg gjør, er å lete i alle skuffer og bokser etter bildet, før jeg henger det opp igjen.

+

HAHAHHA jeg ler fortsatt over den biten hvor Calum nesten ikke klarte å putte nøkkelen i hullet XDXD

hallo han er litt søt da, når han i hvert fall kom på selv at han skulle betale for reisen hennes tilbake til huset aww

Sånn ellers så sugde dette kapittelet, beklager

Nytt kap på søndag :) (kanskje før hvis dere er flinke til å stemme, har allerede skrevet de to neste;))

puss, ily