Lost the Night ⊳

Epilog

Fullført 17. januar 2017 - 19K views og 1,8K votes

En passende gif for å oppsummere bøkene :) Tusen takk for alt!

LOST THE NIGHT / EPILOG / FRA LEONA, TIL CALUM

Jeg tenker stadig vekk tilbake på den første gangen jeg la øynene mine på deg. Husker du? Det gjør jeg. Du sto i campingvogna med en skål med frokostblanding i hånda, den bare ryggen mot meg som en beskyttende mur. Som om den advarte meg for at det inni var kjørt. Du lyste opp hele vogna, og fra aller første stund kjente jeg, på en eller annen måte, på meg at jeg kom til å ha mye med deg å gjøre. Jeg visste også at det ikke kom til å bli lett.

Du var enkelt sagt det mest beundringsverdige jeg noen gang hadde sett. Minnet mitt forteller meg at du skinte opp, med en glorie rundt hele kroppen din. Det var nok ikke helt sant, men det er det nå. Nå som jeg ligger og beundrer deg, som ligger ved siden av meg med solens stråler rundt deg fra vinduet. Du er avslappet, øynene dine ligger så beroligede igjen. Jeg hadde vært sikker på at du sov hvis ikke det hadde vært for at den ene hånda di stryker gjennom håret mitt på den andre siden av hodet mitt.

Jeg lener meg trygt på overarmen din, med hånda på det bare brystet ditt. Fingrene mine stryker over de detaljerte tatoveringene ved de glatte kragebeinene dine. Lenge har jeg ventet på å få se de nye kunstverkene på kroppen din på nært hold, og jeg føler meg beæret for å få gjøre det. For du er så verdifull, men så edel. Tenk at det er jeg som har fått tilgang til dette mesterverket.

Den rolige atmosfæren speiler seg i det hvite sengetrekket. Dynen ligger over oss og passer på oss. Beskytter oss, fra alle farer utenfor. Det er som om den er med på å holde øyeblikket enestående, holde det bevart og ikke minst hindre det i å gå galt. Hindre at det går over for fort.

Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg har gjort for å fortjene dette. Selvom jeg har jobbet beinhardt, så gjentas det samme spørsmålet i hodet mitt hver gang jeg tenker over situasjonen. Hvordan har jeg klart det? Det er så alt for bra, det er faktisk perfekt. Du er perfekt. I denne stund kunne jeg ikke tenke meg noen annen, selv ikke en som aldri blander seg inn i trøbbel. Calum, du er en trøbbelmaker, men et forhold må jo ha nedturer for å ha oppturer. Og hvis oppturene er slik som dette - ja, da er det absolutt verdt det.

Jeg klemmer meg tettere inn til deg, benytter hver eneste sjanse jeg får til å være så nær deg som mulig. Du svarer med å rolig legge den ledige hånda på den glatte huden på ryggen min og holder meg tett og sikker. Uten å åpne øynene lener du deg mot meg og plasserer de myke leppene dine mot pannen min.

Husker du sist gang vi lå sånn her? Ja, det vet jeg at du gjør. Bare sikkerheten på at du husker det får meg til å ville gi deg alt. For du er det eneste jeg vil ofre alt for, du er det eneste jeg vil tilbringe all min tid med. For du er den jeg elsker, du er den jeg har valgt. Det var ikke et valg å ta en gang, jeg visste det aldri kunne bli noen annen. Tenk at du valgte meg også.

"Hva gjør du?"

Stemmen din er myk og grøtete, tenk at den kan gjøre så mange underverker. Jeg er inspirert av alt du gjør, inspirert av din helhet - men også alle de små tingene. Jeg er fascinert av din sårbarhet. Jeg er fascinert av hvordan du alltid ser på meg før noen andre. Jeg er fascinert av hvordan du puster, hvordan du alltid tar pusten min. Jeg er fascinert av hvordan du fikler med håret mitt og stryker fingrene gjennom det før du repeterer. Du er min inspirasjon, den som gjør meg til den jeg er. Den som får meg til å ville utforske og finne meg selv.

"Tenker på hvordan du kan elske meg."

Du åpner øynene sakte, må vende deg til lyset før du rekker å få et spørrende uttrykk over dem når du ser ned på meg.

"Hvorfor det?"

Stemmen din er hes, den kommer svakt ut av de fuktige, rosa leppene. Det tar en stund før jeg får samlet sammen et svar.

"Fordi jeg ikke kan tro at du føler det samme for meg som jeg føler for deg. Det er umulig å beskrive med ord, jeg bare klarer ikke se for meg at noen andre kan kjenne det samme."

Øynene dine er vandt til lyset nå, de ser urolige på meg uten noe tegn til at du nettopp har hatt dem lukkede.

Du svarer ikke, men løfter heller hånda di mot haken min og dytter den oppover så du kan møte leppene mine.

Jeg kan nesten høre hva du tenker mens vi kysser; handlinger forklarer mye mer enn ord. Det var det jeg sa til deg når du ikke hadde klart å skrive en sang til meg, som du visstnok hadde lovt deg selv å gjøre.

"Takk," mumler jeg når leppene dine ikke er i kontakt med mine lengre. Du smiler så vidt, har nå lukket øynene igjen. Det sier meg at du har tenkt å ligge her en stund til, og det får meg til å ville skrive en sang her og nå - bare om hvor mye jeg setter pris på at du tar tid til meg.

"Jeg elsker deg," hvisker du, og legger deg på siden så nesene våre peker mot hverandre. Du smyger begge hendene dine bak ryggen min og presser brystene våre mot hverandre før du gjentar det du nettopp har sagt.

"Jeg elsker deg, jeg elsker deg, jeg elsker deg."

Jeg elsker å føle huden din mot min, jeg elsker hvordan du alltid presser magene våre sammen. Akkurat som om du vet de tilhører hverandre. Ordene dine gjør meg like gal hver eneste gang du former dem på leppene dine, og jeg kjenner et behagelig trykk i brystet hver gang du gjentar deg. Det er som om hver gang er den første, alltid like delikat og troverdig. Alltid like overraskende.

"Jeg elsker deg," svarer jeg, og det overveldende smilet ditt gjør sin vei tilbake til de skjønne leppene dine. Jeg elsker deg faktisk så mye at alle tankene mine er som et eneste stort kjærlighetsbrev til deg.

Et kjærlighetsbrev uten ende, et kjærlighetsbrev jeg ikke kan skrive ned på papir - ikke bare fordi jeg hadde gått så tom for ark at jeg måtte ha fortsatt på husveggene.

Men fordi jeg allerede vet at du vet hva jeg føler.

Og fordi jeg vet at du føler det samme.