Lost the Night ⊳

0.7 Så mye eldre

Mikeeeyyy^^ det outfitet er seriøst min død *siklesikle

LOST THE NIGHT / 07 / LEONA

Jeg reiser meg nølende opp fra den røde stolen, og følger etter Calum da han går mot huset igjen.

"Å Leona, foresten!" hører jeg Michael da jeg passerer han. Han legger en hånd på armen min, "hvis dere har tid neste uke, så skal vi ha en privat-gig på La Perla på tirsdag - kun for bekjente. Det hadde vært fett om dere hadde vært der. Bare hvis det passer, altså..."

Jeg klarer ikke å hindre det voksende smilet. "Skal se om det funker."

Han gir meg et klapp på skulderen og en tommel opp, og jeg gir han en kort klem før jeg fortsetter etter Calum. Vi går inn hvor mange folk har samlet seg ved stereoanlegget, og når jeg står så nære kan jeg kjenne den hurtige bassen dunke i kroppen i symfoni med den løpske pulsen.

Et par folk spør Calum hvor han skal på veien mot ytterdøra, og han svarer at han skal ut og ta en pause, men at han straks skal komme tilbake. Han sekker farten så avstanden mellom oss blir mindre, og jeg blir nervøs da han er så nærme.

"Jeg skal bare ta på meg en genser," sier han tomt, og forsvinner ut i folkemengden. Den tynne t-skjorten han har på seg avslører såvidt tatoveringene på den brune overkroppen hans, og jeg skimter spor av et par jeg ikke har sett før.

Selvom jeg ikke er så begeistret for å gå alene med Calum, er det faktisk verre å stå her alene blant folk jeg ikke aner hvem er. Det tar heldigvis ikke lang tid før han er tilbake, og jeg blir nok en gang litt forundret da jeg ser at han har på seg den spreke, blå genseren han hadde på Meet and greet-møtet. Også kjent som en maken til den jeg holdt på å kjøpe til broren min.

Noen dansende folk dytter meg inntil kroppen hans mens vi går, og han tar et fast grep rundt skulderen min for å holde meg stødig. Jeg gir han et strengt blikk da han beskyttende hviler den ene hånden sin på korsryggen min mens vi går, og han trekker den raskt til seg. En svak rødfarge synes såvidt i fjeset hans, og det avslører at han sannsynligvis gjorde det uten å tenke.

Et par skinnende biler jeg tipper er guttenes, er parkert rett utenfor den digre inngangsdøra. Calum fisker opp et nøkkelsett fra bukselomma, og lysene på en sort bil blinker da han låser den opp. Bilen hans ser fryktelig dyr ut, og jeg tør nesten ikke nærme meg den en gang, i redsel om at jeg skal ødelegge noe.

Den er glinsende og noe jeg tipper er nylakkert (kanskje hele bilen er splitter ny) og nesten så lav at Calum strever med å sette seg inn. Han ser fortsatt stilig ut når han gjør det, da. Vent nei, det gjør han ikke!

Han strekker seg tvers over passasjersetet og åpner døra for meg innefra, og jeg nikker et stille takk i det jeg setter meg inn. Til og med setene er skinnende, og mykere enn senga mi.

Han starter bilen og skifter gir før han kjører ut på veien. Hjertet stopper å dunke så fort jeg hører sangen som automatisk kommer på over høyttalerne da bilen startes.

Waste the Night.

Calum lener seg fremover og skrur av musikken med en hissig bevegelse, før han lavt mumler et "faen".

Jeg kjenner en blanding av sinne og sarkasme bruse i kroppen, og jeg vet ikke om jeg vil le eller gråte. Jeg vil gråte fordi sangen gir meg gode minner med nettopp den samme personen som nå kjører meg hjem, som jeg nå ikke klarer å gjenkjenne. Den versjonen av han som skrev den sangen for to år siden, sa at han skrev den fordi han likte meg. Som i mange andre tilfeller, lurer jeg nå på om han faktisk likte meg i det hele tatt. Brukte han meg bare for å skrive en god låt?