Isac Elliot Imagine

Mamma?

------------------------------------------------------------

Forrige kapittel

Vi stod der kjempe lenge før jeg trakk meg tilbake og han tørket tårene mine før han kysset meg i panna og sa at alt kom til å fint. Han satte seg ned og jeg ga en klem til Lasse og Daniel som bare hadde stått der og sett på. Jeg ga først Daniel (Siden jeg ikke kjente han så godt) så ga jeg lasse en klem og han hvisket i øret mitt "Hook, Hook" Jeg begynte bare å le og alle de andre så rart på meg og Lasse som sto å lo. Jeg satte meg ved siden av Isac og han holdt rundt meg med den ene armen og lekte med fingrene mine med den andre. Telefonen min begynte å vidrere og New Way Home av Isac kom nok en gang på, jeg ble helt rød tryne og så på Isac før jeg så på hvem som ringte.

Tårene begynte å trille og pulsen min økte. Isac holdt nå begge armene rundt meg og klemte meg hardt. 

Jeg kunne ikke tro hvem det var som ringte. Jeg svarte.

"Mamma?"

"Hei jenta mi!" Svarte pesonen på den andre enden.

--------------------------------------------------

Isac.POV

"Mamma" Hun så helt sjokka ut og jeg kunne kjenne kroppen hennes begynne å skjelve og se tårer trille ned fra det vakre ansiktet hennes. 

"Hei jenta mi" Kunne jeg høre gjennom høytaleren på telefonen hennes ettersom at jeg satte meg tettere inntil henne.

Hun spratt opp og løp inn på møterommet igjen og smalt igjen døra så hardt. Man kunne høre i slaget at hun var sint og redd. Hvorfor vet jeg ikke, hun rakk ikke si det. Ikke at jeg vil at hun skal si det i den tilstanden hun er i nå. Det er tydeligvis noe forferdelig som har skjedd og da vil jeg bare være der som en støtte for henne. "Vet du hvorfor hun var så lei seg Isac?" Lasse spurte nok en gang spørsmål og jeg bare ristet på hodet og så ned for at de ikke skulle se at øynene mine begynte å bli fulle av tårer. Jeg vil ikke at hun skal gjennom dette, hun fortjener ikke noe vondt i livet hennes. Og jeg som trodde at hun hadde et perfekt liv. Men sånn som det er nå skal jeg ikke legge mer oppi hodet hennes som kunne endra livet hennes... Noe ved at jeg liker henne, hun er nok ikke helt der nå Nei...

Vi sitter bare her og venter og venter. Jeg hører snakking fra rommet de er i og ser på klokka. "Du Isac? Hvor mye er klokka?" Daniel hadde sett at jeg så på klokka. "Den er sent, ca. 01:37." 

"Shæjse! Lasse vi har dansetrening kl. 07:00 i morgen, eller i dag for å være helt presis! Vi må dessverre gå nå." Jeg og Silje fikk en klem hver av begge og Lasse hvisket meg inn i øret. "Du må vente med spørsmålet!" Jeg nikket og smøg meg ut av klemmen før de fikk se at jeg rødmet. De gikk ut av døra og jeg satte meg ved siden av Silje, hun gråt. Hun og mariann er jo så nære. Når noe vondt skjer med den ene skjer det med den andre også. Hun la hodet på skulderen min og vi satt sånn. (BARE VENNSKAPERLIG!) 

Plutselig åpnet en dør seg og jeg og Silje spratt opp, helt trøtte i trynet før vi la merke til at det var en annen dør enn den vi venta på at det skulle komme folk ut av. Og satte oss forsiktig ned igjen og holdt på å sovne. En dør til åpnet seg og vi ble bare sittende.

"Dere?" En kjent stemme fylte ørene mine og jeg kunne se at det var Maiann. "Hei" sa jeg med en lys pipende stemme som hørtes no jævelig trøtt ut. Jeg reiste opp hodet og Silje gjorde det samme. Akkurat da kom moren til Silje inn døra. 

"Silje! Hvor har du vært?" Alle politimennene så på henne før hun så på Mariann som var helt rød rundt øynene og tårer nedover de myke kinnene sine. "Jaha, Går det bra Mariann? Vi får snakke om det en annen dag, unnskyld men jeg og Silje må gå nå! Det er skole i morgen og jeg sender bare melding at du ikke kommer?" Mariann nikket før hun ga en klem til moren til Silje og Silje før hun satte seg ned på stolen hennes og puttet hodet på skulderen min. "Jeg er trøtt, kan du synge for meg?" Inni meg sa det JAAA men utenpå kom det bare et lite "Okay" og jeg begynte å synge en av mine egene sanger.