Instinkt

1. Alene i mørket

"Vet du hva som er mer skremmende enn en morder med maske?" spør Freya mystisk. Jeg rister på hodet. Smilet hennes er over-entusiastisk. Nesten litt ondt.

"Nei."

Nå er det nesten så hun starter å le.

"Flere mordere med maske, vel," svarer hun og bryter sammen i en endeløs latter. Jeg ler ikke med, for humoren hennes er ikke morsom. Den er bare grotesk. Jeg liker den ikke.

"Du er helsprø. Gal," sier jeg og himler med øynene fullstendig oppgitt. Freya trekker på skuldrene. Gliset blir hun ikke kvitt. Jeg ville sagt det er håp for henne til å bli bedre, men det er det ikke. Den jenta er bare sånn som hun er. Ingen forbedringer ville ha hjulpet.

"Næh, har bare litt ekstra sans for de skumle tingene."

Akkurat. Som om det ikke var åpenbart fra før av. Halloween er hennes dag. Virkelig. Det eneste hun snakker om er hvordan hun alltid ser frem til å skremme de små barna som vandrer ute om kvelden eller gå berserk og ha maraton på grøsserfilmer. Alltid er det noe som kan forbindes med denne unødvendige dagen på et eller annet vis. Og siden hun er vennen min, henger jeg meg alltid med på det. Jeg har ikke noe bedre å gjøre som oftest, men jeg liker aldri å gjøre det hun gjør.

Likevel skal jeg innrømme at jeg syntes det er synd at vi ikke får vært sammen i år.

"Ikke skrem barna så voldsomt at du blir arrestert, da," påminner jeg henne og klapper skulderen hennes lett.

"Jeg skal prøve mitt beste. Men siden du ikke er der i år vil jeg ikke ha min normale grense til å være der til å stoppe meg hvis jeg drar den for langt. Det pleier alltid å være deg."

Jeg nikker til svar. Jeg skjønner godt hva hun mener.

Freya kan sies å ha en lettere form for ADHD, men jeg skal ikke dømme henne på noen som helst måte for det. Hun syntes bare det er gøy å få mest mulig ut av denne dagen hun erklærte sin for mange år tilbake.

Jeg på den andre siden kommer ikke til å gjøre stort ut av meg ettersom jeg skal flytte. Ny by, nye mennesker, ny skole...

Alt er bare så nytt.

Så utenfor min forstand.

"Vi snakker sammen hver dag," insisterer Freya og stirrer inn i øynene mine. Jeg smiler svakt. Hun kommer til å bli skuffet, for mest sannsynlig vil ikke "hver dag" skje.

"Ja da, jeg skal prøve så godt jeg kan."

Freya gir meg en hard klem før hun slentrer av gårde hjemover. Jeg snur meg mot det tomme huset mitt som jeg snart skal forlate.

Jeg er glad i dette huset. Hele livet har jeg tilbrakt min tid her.

Men nå er visst den tiden over.

"Bare alt går bra," hvisker jeg tryglende og rynker brynene.

Ja, sannelig. Om bare alt går bra.

*****

Far kjører på motorveien som en gal. Helst vil han rekke frem til det nye huset før det blir mørkt. Vel, han må nok revurdere den strategien. Solen har allerede forsvunnet bak horisonten, og lampene på veien kommer snart til å lyse opp veien for oss.

"Går det an å ta det litt med ro eller?" klager søsteren min, Claire. Jeg sukker oppgitt av masingen hennes. Hun kan virkelig være til bry mesteparten av tiden jeg tilbringer med henne.