Instinkt

5. Den tiende

Halloween nærmer seg altfor fort. 

Det har gått tre dager. 

Klokka er 03.00 om natta og jeg sitter fortsatt oppe og leser om mordene for syv år tilbake.

"Politiet mener å ha tatt riktig mann, men når han ble funnet var han allerede død. Om dette er selvmord er ikke fortalt av politiet ennå.

Avventer fortsatt rapport."

Ingenting.

Absolutt ingenting er å finne inne på nettet. I hvert fall ikke fakta jeg vil ha. Alle artikler inneholder det samme.

"Avventer fortsatt rapport."

Jeg sukker tungt. Det er nesten så jeg gir opp. Hvorfor skulle de ha tatt feil person? Det gir ingen mening. 

Men når jeg tenker meg om, var fyren død når de fant ham. Tenk om det ikke var ham. Tenk om morderen fortsatt er løs og jeg lever i den samme byen som han.

Eller hun.

Det kan like så godt være en jente som en gutt.

Frustrert og trøtt klapper jeg igjen pc-en og slukker nattbordslampen.

*****

"Hvordan går det Bridget?" spør en jente jeg aldri har sett.

"Kommer over det verste sjokket?" lurer en annen.

"Å! Jeg hørte hva som skjedde med deg. Noe så forferdelig!" utbryter en jente som passerer meg.

"Herregud Bridget, hørte om det forferdelige som skjedde med deg," sier enda en.

Jeg klarer bare å nikke og smile til hver av dem. Hele skolen har visst hørt om mitt møte med liket på vei hjem fra skolen og det som var hengt opp som et fugleskremsel på åkeren utenfor huset vårt.

"Fryktelig så mye medfølelse her omkring," mumler jeg til Lizzie som allerede har sagt sin beklagelse på vegne av meg. 

"Ja, du vet, det pleier ikke skje så mye her omkring," svarer hun og smiler svakt. Jeg stirrer ned i bakken.

"Skulle ønske folk ikke sa noe. Det er ille nok at jeg ikke klarer å få bildene ut av hodet. Så skal liksom alle disse menneskene komme og si at de syntes synd på meg for at jeg så det. Jeg skjønner tanken med det, men det gjør ingenting bedre."

"Skjønner det," gjør hun seg enig. Vi går til klasserommet og setter oss ned ved pultene. "Ikke hver dag noe sånt skjer. Det kan vel virke litt... traumatiserende?"

Jeg nikker og roter nedi sekken for å finne matteboken. Den som fortsatt er blank og uten noe nyttig. 

Siden det som skjedde har jeg ikke gått på skolen før i dag. Jeg klarte det bare ikke.

"Slapp av, vi har ikke gått gjennom noe særlig viktig i matten," beroliger hun og klapper meg lett på skulderen. "Dessuten kan jeg godt hjelpe deg hvis du trenger det."

*****

Som om dagen ikke kan bli særlig mye verre enn dette. Jeg er fortsatt støkk med den dumme fyren ved navn Jack.

"Hørte om ulykken, Forb," deler han med meg. Jeg himler med øynene og setter meg i setet ved siden av.

"Det var ingen ulykke. Jeg klarte å møte et lik på vei hjem fra skolen og se et utenfor huset mitt," retter jeg på ham. Brynene hans rynker seg i irritasjon. Tilfreds med meg selv legger jeg armene på pulten og ser bort på tavla. Læreren ankommer klasserommet.

"Tror du det er morderen fra syv år tilbake?" hvisker jeg til ham da læreren starter å prate.

"Så du har hørt den historien altså," sier han undrende.

"Vel, ikke egentlig. Den står ikke noe sted på nettet. Jeg hørte bare et rykte om det," svarer jeg og håper på at han vil fortelle meg den.

"Den er ikke så spesiell som folk vil ha den til. Noen ungdommer ble stukket i hjel med kniv. Det skulle visstnok ha seg sånn at de fikk ødelagt ansiktet. De ble funnet rundt omkring ved Halloween-tiden i byen på forskjellige områder," forteller han lavt. Jeg følger med så godt jeg kan. Både på det han sier og det læreren forklarer. "Det var ni stykker. Fire gutter og fem jenter. Alle gikk på denne skolen. Noen sier det også var en tiende, men det er bare rykter. Den tiende overlevde visstnok."

Jeg kommer på noe i det han forteller om en overlevende.

"Blir ikke ofte overlevende skjult og ikke nevnt i medier for å unngå presse?" spør jeg.

"Jo. Det som var så merkelig med denne saken var at politiet delte ingenting med noen. De sa ikke engang om mannen de fant død virkelig var morderen bak alt. Det er derfor mange nå tror at morderen er tilbake," svarer han og snur seg mot tavlen igjen. Jeg prøver å huske alt han har sagt.

Hvis alt det han nettopp fortalte er sant, er ikke mordene over ennå.

De har bare så vidt begynt.