Instinkt

18. Epilog

To uker senere...

                 
"Kan jeg få litt frisk luft?" spør jeg søtt og blunker uskyldig med øyevippene.

"Sorry, har ordre om å ikke gjøre noe inntil videre," svarer politimannen og lener seg tilbake i stolen.

Sengen er vond å sitte i, begynner å bli stiv i ryggen.

"Bare denne ene gangen," ber jeg og legger håndflatene mot hverandre. Kuttet Bridget ga megpå innsiden av håndflaten gjør fortsatt vondt. Politimannen begynner å le.

"Det er slutt på at du får det som du vil," svarer han og smiler. En geip kommer til syne i underleppa mi. 

Hvorfor er alle her så jævla grusomme mot meg?

"Har du hørt noe om Bridget?" spør jeg etter en stund. 

"Jenta du skulle til å drepe? Beklager, kan ikke si noe."

I tillegg er fyren jeg er støkk med ikke noe glad i å snakke. Jeg kommer til å bli så ensom. 

"Kom igjen, litt sladder om hva som skjedde," trygler jeg og går bort til celledøren. Politimannen rister avvisende med hodet.

"Vær så snill!"

"Det er ingenting å fortelle," avskjærer han skarpt. Jeg flirer av den aggressive tonen hans. 

"Ja vel da," sukker jeg falskt og setter meg på sengen igjen.

Det spiller ingen rolle hvor lenge jeg må være her. Alt vil være verdt det når jeg kommer ut igjen.

"Hvor lenge tror du jeg vil få en lang straff?"

"Livstid siden du er gal."

Jeg smiler svakt.

Han har rett.

Jeg er gal.

"Livstid? Er ikke det litt i verste laget? Jeg er bare sytten," sier jeg med sukkersøt stemme og later som om jeg fortvilet.

"Ikke for hva du har gjort," snerrer han. "Nå hold kjeft."

Jeg himler med øynene.

"Ikke fortell meg hva jeg skal gjøre."

Politimannen finner fram noen greier jeg ikke klarer helt å se.

"Ektra hjelp takk."

Flere mennesker kommer løpende. Så dumt, jeg som likte å prate litt. Jaja, man kan aldri vite hva mennesker tenker inni seg om det man sier. Kanskje han fant meg avskyelig, kanskje gal.

Ingenting av det spiller noen rolle.

For jeg vet selv hvem jeg er og trenger ingen andre til å fortelle meg det.

Jeg trenger ingen til å sette meg på plass eller passe på hva jeg gjør. 

Akkurat som Hillary den gangen. Ikke rart sinnet mitt hadde sluppet løs for fullt sånn som hun sjefet meg rundt. Bridget hadde fått hørt historien jeg likte best å fortelle, men sannheten er det kun jeg som vet.

Det er sant at jeg ikke myrdet de menneskene for syv år siden, men grunnen til hvorfor jeg drepte Hillary er fortsatt en hemmelighet. Bridget tror hun har svaret, noe hun ikke har. 

Jeg har det.

Og jeg skal ha det så lenge jeg lever.