Instinkt

16. Kirken

                 
Vi når frem til huset hennes rundt ti minutter senere. 

"Du må fortelle dem hva som har skjedd," trygler jeg. Hun nikker alvorlig.

"Hva med deg?" spør hun. "Skal du ikke bli med inn?"

Jeg rister på hodet.

"Nei, morderen er ikke ferdig med leken sin ennå. Hvis jeg ikke følger reglene vil flere bli drept," forklarer jeg. Det ser ut som om hun ikke tror meg, men det betyr ingenting akkurat nå. En melding har allerede dukket opp på telefonen min, men jeg har ikke rukket å sjekke den ennå.

"Jeg klarer meg, foreløpig," forsikrer jeg og klemmer henne fort. Jeg vil ikke tvinge henne til å bli gnidd inn i alt det ekle greiene jeg har rundt meg akkurat nå. Men jeg syntes likevel jeg burde klemme henne i tilfelle dette er farvel.

"Jeg skal forklare alt og tilkalle politiet til å komme til skolen."

"Ikke si noe om meg."

"Nei vel, hvis du virkelig tror det vil hjelpe deg."

Sannheten er at jeg ikke vet det. Jeg tror det heller ikke, men jeg er for redd å bryte reglene nå.

Jeg vinker henne farvel til hun når inngangsdøren. Så finner jeg frem telefonen.

Kirken.

Vil virkelig morderen fullføre dette så tidlig. Etter mine beregninger har det ikke blitt drept flere enn fem. Hva skjedde med de siste fire?

Eller kanskje dette ikke er hvor det ender.

*****

Alt er klart. Den store slutten nærmer seg. Jeg mangler bare to personer, så er det ikke flere som trenger å bli drept.

Nå er det snart fullført.

Det som så lenge har vært planlagt til hver minste detalj.

*****

Kirken ble nyoppbygd etter at taket ble brent ned for syv år siden. Likevel ser kirken ut til å være over hundrevis av år gammel. En lykt flimrer ved inngangen.

Perfekt, akkurat det jeg trenger akkurat nå.

Fortsatt nummen i alle kroppsdeler og innsmurt i Georgias indre åpner jeg forsiktig døren. Den knirker høylytt.

Kirken er tom og mørk. 

Det er ingen her.

Bare meg.

Flott at du bestemte deg for å dukke opp.

Meldingen ble sendt for bare noen sekunder siden. Plutselig holder jeg pusten. Prøver så stille som mulig å høre etter skritt.

Ingenting.

"ER DET NOEN DER?!" skriker en stemme. Den kommer fra kjelleren. Jeg fikk høre om den en gang. Inngangen ligger bakerst i kirken. 

Jeg setter beina i gang og løper bort til den gamle døren. Den er åpen. Luften som kommer ut er rå og fuktig.

"Hvem der?" roper jeg.

"Bridget, er det deg? Det er Jack!" Redselen vokser inni meg. Hvorfor er han der nede?

Må jeg gjøre enda et valg på hvem jeg vil skal overleve?

Skal enda et offer bli satt til ansvar i mine hender. For jeg takler det ikke.

"Er det noen flere enn deg der?"

"Nei, ikke som jeg vet om."

Fortsatt usikker tar jeg et nølende sted på det første trinnet. Hvis dette var en skrekkfilm ville dette vært det dummeste å gjøre. Gå ned i kjelleren og tro at du skal redde noen. 

Så viser det seg at du går rett i fella.

Hva skal jeg gjøre? Å redde seg selv virker så ynkelig. De fleste tenker sånn, men akkurat nå vil jeg ikke tenke på meg selv. Jeg vil redde de jeg kan.

Ekkoet av mine egne føtter som springer nedover trappene overdøver tankene mine et sekund. Jeg må holde fokuset på det som skjer nå, ikke tenke på alt mulig annet.

Jack er der nede og trenger min hjelp.

Skikkelsen hans kommer til syne foran meg.

"Bridget!" utbryter han lettet. 

"Jack, jeg skal få deg ut herfra."

"Nei, du må redde Lizzie først," sier han bestemt. 

Lizzie? Hvor i huleste er hun?

"Nå skjønner jeg ikke. Hvor er Lizzie?" spør jeg forvirret. 

"Hun er på taket, kidnappet sånn som meg. Jeg våknet opp her bundet fast og møtt av en mystisk person med hette," forklarer han. Jeg rister på hodet.

"Stopp stopp stopp, sier du at du og Lizzie ble kidnappet, men ikke Adam?" spør jeg. Han nikker.

"Ja, det hele er litt rart, for jeg har ikke sett Adam i hele kveld," påpeker han.

Å herregud!

Tenk om det er Adam som står bak alt dette.

Tanken har ikke streifet meg engang. 

"Bridget bak deg!" advarer Jack idet jeg snurrer rundt og blir truffet av noe tungt.