Instinkt

7. Mysterium

Lyset er skrapt. Stikker i øynene og gjør at jeg må knipe dem igjen. Stemmer summer rundt omkring, men jeg klarer ikke fange opp noe av det de sier. Hodet føles tungt og tankene surrer rundt som løse tråder i hodet mitt.

"Grrååådeeestttbrgggaaaamffffeedddeggd?" spør en velkjent stemme. I hvert fall høres ordene ut sånn. Min gjetning er: "Går det bra med deg?", men jeg kan også ta feil.

"Hmf..." snøvler jeg og reiser hendene for å gni dem i øynene. Synet klarner litt. Det går akkurat an å se konturene på et ansikt foran meg. Det er far.

"Du slo hodet ganske stygt," forteller han og tar hånda på skulderen min. Det er en slags trist undertone i det han sier.

Jeg er nesten i sittende stilling og merker hvor lyst jeg har til å bare sove videre ved å legge meg ned, men så kommer jeg på noe.

"Cla-Claire..." starter jeg, men stopper opp av tårer og hulk. Jeg er vanligvis ikke en som bryter sammen i gråt. For alt jeg vet kan hun kanskje fortsatt være i live.

"Ja," samtykker han med meg. Jeg skjelner tårer som drypper fra kjeven hans og nedover. Om jeg noen gang har tenkt meg et mareritt er det vel dette. Å miste en kjær i familien som jeg ikke har snakket så mye til i det siste. Det verste er at hun ble myrdet.

"Hvordan?" spør jeg modig. Stemmen skjelver akkurat som kroppen.

Det er en annen som svarer på spørsmålet. "Vil du virkelig vite det?"

"Ja."

"Hun ble funnet hengt i trappa med ansiktet ødelagt og alle klærne revet av henne," forklarer den fremmede. Jeg ser mot der stemmen kommer fra. En dame med det samme blonde håret som Jack stirrer med intense brune øyne mot meg. Så det er moren til Jack.

"Hengt naken?" spør jeg dumt. Hun nikker forsikrende. 

"Faren din fant henne."

Jeg klarer ikke la være å møte blikket til far og se om det faktisk er sant. Uttrykket hans sier alt.
"Det har vært stille etter det, ingen flere mord," sier Jacks mor. Jeg nikker svakt. Klarer ikke helt å henge med lenger. 

Klart hadde Claire vært irriterende, men som alle søstre er man glad i dem. Tanken på at hun ikke lenger er med oss er grusom.

"Vi flytter fra huset etter Halloween," forteller far. 

"Hvorfor etter?"

"Fordi vi ikke har noe annet sted å være for øyeblikket."

"Hva med hotell?" prøver jeg, men far rister på hodet.

"Nei."

Jeg er støkk i denne morderbyen til etter Halloween.

Det er seks dager til.

Og morderen har garantert flere planer frem til da.

*****

Aviser, sosiale medier, bilder, videoer.

Alle sammen fullstappet med det som foregår. Det ingen vet hvem som utfører. 

Utenom meg.

Facebook er dekket av #preyforthem bullshit og mennesker som spekulerer om hvem som kan ha gjort dette. 

Søte mennesker altså.

Prøver å løse mysteriet.

Uten engang å vite grunnen til det.

*****

Det at far tvinger meg på skolen er uutholdelig. Hvordan han i det hele tatt tenker at det er en god ide å dra på skolen etter at man våknet opp på sykehuset 5 timer tidligere er utenfor min forstand.

Det at sykepleieren tillot det hadde vært enda mer sjokkerende. 

Lizzie står og prater med en gutt. Brillene holder på å falle av nesen hans hvert øyeblikk.

"Bridget!" Og der får hun øye på meg. "Går det bra?" spør hun og kommer joggende mot meg. Gutten følger etter. Krøllene hans flyr til alle kanter.

"Ja da. Begravelsen er neste uke," meddeler jeg uten å mene det. Jeg er fortsatt dødssur på at far ikke lot meg hjelpe til med begravelsen. Han ville sende meg på skolen for at jeg skulle ha noen å være med. Noen som ikke er like deprimert som han over Claires død. Han glemte bare den delen over at jeg også er det.

"Ganske forferdelig," sier gutten med briller. "Jeg er Adam forresten. Jeg tror ikke vi har møttes."

Han rekker frem en sterk hånd. Jeg tar den ufrivillig for å virke høflig.

"Bridget, men det vet du vel allerede."

"Vanskelig å la være med alt det som har skjedd," påpeker han og dytter brillene litt opp. Jeg smiler svakt og ser mot Lizzie. Hun smiler medfølende mot ansiktet mitt og gir meg en bamseklem før hun stikker armen under min og drar meg mot klasserommet.

"Jeg skal passe på deg jeg, Bridget."