Instinkt

2. Nydelig vennskap

Denne skolen er... wow. Den er virkelig en fryd for øyet.

"Hei! Du må være Bridget!" roper en klar stemme bak meg. Jeg svirrer rundt for å se hvem det er som roper navnet mitt. Håret svinger seg etter og treffer ansiktet. Diskret prøver jeg å spytte ut hårstråene i munnen imens en jente med nydelig rødt hår kommer stormende mot meg. Hun rekker ivrig frem hånden. Jeg tar den, bare for at hun nesten skal kaste hele meg opp og ned imens hun hilser. "Jeg er Lizzie."

Hun gliser så bredt at smilet går fra øre til øre. Fregnene danser på nesen hennes idet hun fortsetter å veive med hånden min. Jeg klarer ikke la være å smile tilbake. Hun er så velkommen at jeg nesten blir slått ut.

"Ja, jeg er Bridget," sier jeg høflig og trekker hånden min forsiktig tilbake. Lizzie går over fra å glise til å smile før hun tar tak rundt armen min og drar meg med bortover skolegården.

"Det er SÅ mye å vise deg."

Jeg prøver å nikke der jeg føler meg fanget, men kroppsdelene vil ikke adlyde.

Inngangen til skolen er liten. Ikke så stor som den gamle var, men likevel stor nok for antall elever som går her. Mitt eneste ønske er at skolen er like god som den ser ut til å være. Den elegante utsiden kan likeså godt være noe søppel på innsiden.

Heldigvis varsler Lizzie ganske positivt allerede nå.

"Hvis du lurer på noe kan du bare spørre hun der borte," forteller hun og peker på en dame med briller. Blikket hennes er fryktelig fokusert på papirene hun har nede på bordet fremfor seg. "Og rektor er nederst i gangen her." Hun peker med fingeren. "Jo, også må du snakke med Renee hvis du skal ha bøkene dine."

"Hvem er Renee?"

Allerede idet jeg sier det forstår jeg feilen min. Jeg føler meg utrolig dum når hodet mitt klarer å innse at det er damen med brillene Lizzie nettopp pekte på som er denne såkalte Renee. Lizzie later som ingenting og fører meg videre mot et av klasserommene.

Takk og pris for det.

"Her har du som oftest time, utenom i gym. Og kjemi. Og noen andre fag også," forklarer hun entusiastisk og åpner døren. Jeg følger med så godt jeg kan uten å henge ordentlig med. Øynene mine har observert nok allerede. Jeg trenger ærlig talt en liten pause.

"Takk, Lizzie," sier jeg og setter meg ned på en av stolene som hun holder ut for meg.

"Jo, bare hyggelig. Vi kan godt bare sitte her. Timen starter snart uansett," smiler hun og dumper ned i setet ved siden av mitt.

Helt utrolig hvor imøtekommende denne jenta er. Nesten til å bli litt skremt av.

Timen går forbi uten noe mer spesielt enn at jeg må introdusere meg selv for de andre. Det eneste dumme med å komme midt på høsten er at alle vet hvem du er. Jeg er den typiske "nye jenta" som alle skal spørre om er ny. Jeg har aldri forstått meningen med å presse de nye til å absolutt si at de er nye.

Men det er bare min mening.

Siste time nærmer seg fortere enn jeg skulle trodd. Kjemi, står det visst på planen jeg fikk utdelt.

Øynene synker nesten igjen bare ved tanken på kjemi. Det eneste faget jeg ikke klarer å henge med helt fordi jeg ikke forstår hvordan man skal huske alle navnene. Stoffer har så mange rare navn. Jeg mener, det er greit på basisnivået med grunnstoffene, men så er det når stoffene blandes sammen. Som natriumbikarbonat. (Som forresten er kroppens eget rensemiddel.) Jeg orker ikke engang tenke etter hva det er blandet med. Noe med natrium og et-eller-annet-stoff-gange-to-eller-tre.