"Sebastian han... og jeg hadde lizm en greie sammen hvis du skjønner?" Sa jeg forsiktig.
"Okey?" Sa Martinus rart.
"Så, hvis han lizm ja du vet så liker jeg han IKKE assa" sa jeg og prøvde å smile.
"Okeyyyy?" Sa Martinus rarere.
"Okey" sa jeg og kysset Martinus så munnen.
Jeg la meg på sengen og så på taket.
"Du Maria? Hvor er egentlig familien din?" Sa Martinus rart. Jeg snudde meg sakte til han og satte meg litt opp.
"Ehm, alle døde i en bilulykke jeg selv var med på, det skjedde for 3 år siden... Da jeg var 11. Men jeg har en tvilling søster et eller annet sted i verden, hun bare forsvant da vi begge var små. Jeg husker at det kom en mann løpende mot oss begge, jeg løp men Medina, tvillingsøsteren min hun... Hun løp ikke så fort som meg så hun ble da tatt av han mannen... Hun ble kidnappet..." sa jeg og fikk noen tårer.
"Ååå... unnskyld... det var ikke mening å... ehm... Men hva var det tvillingen din het igjen?" Sa Martinus forsiktig.
Jeg tok vek tårene mine og så på han.
"Medina..." sa jeg lavt.
"Hæ? Når er du født?" Sa han rart.
"20 Mai i 2002?" Sa jeg rart.
"Hva?!" Sa Martinus nesten forskrekka. Han så GANSKE lenge på meg.
"Er det noe?" Sa jeg nesten ukomfortabelt.
"Maria?" Sa Martinus lavt og holdt hånden min.
"Ja?" Sa jeg.
"Vi adopterte en jente for noen dager siden, som ligner SYKT på deg, og som heter Medina... Dere ble født på samme dag! Da jeg så deg for første gang trodde jeg seriøst det var Medina som var inne i dette huset, men jeg liksom har ikke turt å spørre om du skjenner Medina?" Sa han og så meg i øynene. HVA?!
"BOR MEDINA HOS DERE?!" Sa jeg nesten forskrekka.
"Ja..." sa Martinus lavt.
"Kan jeg få møte henne?!?" Sa jeg stressa.
"Kom da" sa han og reiste seg av senga. Vi gikk ut og hjem til Martinus. Vi gikk inn og Martinus holdt hånden min.
"Hun er inne på rommet sitt" sa han og pekte på en dør, altså et rom.
"Okey" sa jeg og banket på døra.
"Kom inn!" Hørte jeg en stemme si.
"Jeg venter i stua" sa Martinus og gikk. Jeg nikket svakt og snudde meg til døra igjen. Jeg åpnet døra sakte og gikk inn. Jeg lukket døra da jeg var inne.
"Og hvem er du?" Sa Medina rart. Da ble øynene hennes helt store.
"Hvorfor ligner vi?!" Sa henne og reiste seg opp fra sengen sin.
Jeg fikk noen tårer.
"Det er meg, Medina" sa jeg og fikk flere tårer.
"Hvem?" Sa Medina og så rart på meg.
"Søstra di! Tvillingen din, Maria! Husker du meg virkelig ikke?" Sa jeg og tok vek tårene mine. Medina stod stille og stirret litt på meg.
"MARIA!" Sa henne og kastet seg rundt halsen min. Vi klemte leeenge.
"ENDELIG!" Sa henne og begynte å gråte.
"Men hvordan kom du deg hit?!" Sa jeg og trakk meg fra klemmen.
-30.minutter med forklaring-
Nå vet Medina hva som har skjedd med meg, og jeg vet hva som har skjedd med henne.
"Men kan jeg få bo hos deg?" Sa Medina og smilte.
"Er det så lurt? Jeg mener du har jo allerede en stor familie, og vi er uansett naboer" sa jeg og smilte.
"Sant det" sa henne og smilte.
"Men ja, jeg går nå jeg, snakkes" sa jeg og ga henne en kjapp klem før jeg gikk ut av rommet. Jeg gikk til stua og fikk se noe jeg ALDRI ville se!
"DRITTSEKK....
-
Mere?
YOU ARE READING
Jeg gir IKKE opp!
RomanceMaria er en jente som elsker å vise seg foran andre og er alltid glad. Hun har lysebrunt hår og blåe øyne. Hun er også 14 år og er en jente som alltid bærer et smil. Hun finner på mange rampestreker og elsker å få andre til å le. Men langt inni seg...
