All of these feelings inside

Del 25

kirkemusikken kom på og som vanlig kom jeg 3 min forseint, det samme gjorde presten så det gikk egt. Fint denne gangen. Isac i en åpen kiste rett foran meg. Der lå gutten jeg hadde planlagt en hel framtid med, barn, hjem og barnebarn. Jeg stoppet midt på gulvet og bare så på kisten, før Linda kom bort til meg og måtte omtrent tvinge meg med hun. Det var helt svart i hele hodet mitt. Alt jeg tenkte på var ISAC. Han er mitt gull mine diamanter...mitt alt og nå er han ikke her lengre. Jeg savnet han så mye. Tårene mine strømte ned over kinnene. Jeg gikk bort til handa hans og tok den opp. Den lå mellom en lapp fra Ava og en bukett med roser. Den var kald og litt lyse blå. Hjertet mitt stoppet opp før jeg strøk han på handa og over håndleddet. Isac var ikke borte i mitt hode, han var alltid med meg. Fingrene mine stoppet rundt håndleddet hans og helt random sjekket jeg pulsen hans. Den var ikke der. Lasse kom bak meg og klemte meg bakfra, "hva gjør du?" Spurte han stille. Jeg hadde forsatt handa rundt Isac sitt håndledd. Jeg tok bort mitt og han kjente. "Shiiiittttt" sa han og så på meg. "Han har puls!!!" Ropte han og så rundt i kirken. Alle snudde seg mot oss. Det ble helt panikk. "Ring sykebilen" ropte noen "få kjenne" ropte noen.
***
"Isac Lundén" sa legene og førte han inn på et rom. De stappet de samme ledningene inn i han som jeg hadde sett så alt for mange ganger før. Hodet mitt var bare en stor knute. Jeg vedde om at Isac skulle våkne. Han måtte våkne, ingen valg. Mister dei Isac mister dei meg og. Nervene mine måtte jobbe med og roe seg på gangen. Jeg hadde fått beskjed om at det var 5 min å avgjøre om han skulle leve eller ikke. Telefonen min var på hele tiden og jeg stirret ned på klokken hele tiden, minutter føltes ut som timer, timer følte ut som år. Endelig 5 min, nå er det over eller ut. Jeg så Linda og Fredi stå inne i rommet med Isac, legen snakket til dei, dei så helt forundra ut. Før jeg hørte et skrik, det var verken trist eller glad. Før jeg snur meg mot rommet og Linda og Fredi står og kysser der inne. Isac var våken. Jeg hev telefonen og jakka jeg hadde i hendene, og spurtet mot rommet. Før jeg hoppet opp på Fredi. Tårene sprutet ut som om de aldrig har gjort før. Jeg gløttet bort på Isac som lå med øynene igjen og smilte mot oss. "Anna" hvisket han så lavt det var nesten umulig og høre det. Følelsen av at han forsatt husker meg er helt ubeskrivelig. Å høre stemmen hans var helt fantastisk. Han var min igjen. Jeg kunne kose og dille så mye jeg ville med han. Jeg gikk skate mot senga hans. Smilet hans var bredt. Vi hørte en smell av at døra gikk igjen. Linda og Fredi var ikke lengre i rommet. Bare oss to. Jeg lente meg ned mot Isac, leppene mine var på hans, igjen. Dette hadde jeg virkeli savnet. Fremtida ligger foran oss. Nå skal jeg virkeli passe på Isac. Han var ganske sterk til og nettopp ha vert "død"
***
Jeg hadde gått og tenkt på Isac alle disse dagene, plassen hans var tom på siden av meg. Tre dager har vert fælt. Jeg har vert hos han og besøkt han alle