Emma: 28/03/2981
- Sitt ned, sa læreren.
alle barna fortet seg ned på plassene og fulgt nøye med på henne, unntatt en gjeng som satt bakerst i rommet.
Jeg kunne lukte parfymen så det svei i nesen, jeg kunne se hver eneste sminkeflekk på fjeset. Det var en av dem. De perfekte. De som trodde at de var bedre enn alle andre.
- Duster, hvisket jeg, men så lavt at kun jeg kunne høre det.
- Emilie, vær så snill å sitt ned, sa læreren.
Madelen, virkelig. Perfekt navn til ei så jålete berte som det der!
- gosh, sa jeg, men denne gangen hvisket jeg ikke.
Jeg rykket til og så rundt på de andre i klassen.
- Noe du vil dele med oss, Emma, spurte hun.
- Neida, jeg tenkte bare på noe, svarte jeg mens jeg satt meg ned så stille som mulig.
Emilie kom bort til meg. Noe av det siste jeg trengte egentlig.
- Hvem er du, spurte hun mens hun smattet med tyggisen i munnen.
- Jeg er Emma, svarte jeg lavt.
- Er det en ting du skal vite så er det at jeg er den populære. Guttene elsker meg, så hold deg unna alle de kule, forstått?
Jeg så skeptisk opp mot henne, men svarte bare ' Ja ' tilbake.
- Fint, sa hun mens hun dro opp haken min.
- Du skjønner at hemmeligheten din er ikke trygg når folk som meg vet den, sa hun og slapp haken min sånn at den falt ned i pulten.
- Hva mener du, sa jeg høyt.
Pulsen steg og jeg kjente at hendene min ble klamme. Jeg ga henne et stygt blikk.
- Hva tror du din skittene gris, sa hun.
Jeg knep igjen hendene for å roe meg selv ned. Pust, tenkte jeg inni meg.
- Du tror vel ikke at du og din stusselige familie kommer til å klare å holde dette skjult, sa hun.
Nervene sprakk fra meg.
- SKITTEN GRIS KAN DU SELV VÆRE, skrek jeg ut mens jeg slo neven min hardt mot nesen hennes...
YOU ARE READING
Ulveblod
Werewolf" Emma, jeg elsker deg!" Jeg snudde meg mot han og så tårene hans presse på. " Men jeg elsker ikke deg", sa jeg. Jeg løp bortover i skogen og kunne høre at han ulte. Hjerte mitt var knust og jeg hadde nettopp knust hans hjerte også.
