Ulveblod

Blodprøven

29/03/2981

- Erik..nei...Erik........nei, sa jeg hele veien.

Jeg så overalt, men jeg fant ikke rommet hvor han var. Kanskje de hadde flyttet på det.

- Stue 103, Markus Teler, sa jeg inni meg.

Jeg gikk frustrert videre og leste hvert skilt jeg så. Etter en stund var jeg ved rom 265, men fortsatt hadde jeg ikke funnet Erik sitt rom.

- Hvor er du, sa jeg litt irritert. 

Gangen fortsatte videre nedover.

- Hvor lang er dette sykehuset, sa jeg.

Plutselig kom jeg på noe! Hvis jeg brukte " Jiol", en magisk metode for å høre ting lengre unna. Man kan lukte noe som er flere km unna, ja flere mil faktisk.

Det var ingen sykepleiere der akkurat nå, så jeg tok hånden min mot veggene og lukket øynene. 

Blodårene ble større og øynene mine ble lyse og rundere.

Det var som om sjelen min gikk forbi rommene for meg, bare at den visste hvor Erik var.

Den gikk forbi mange rom, veldig mange.

- Bingo, rom 536, sa jeg og løp bortover.

Folk måtte flytte seg unna,  jeg brydde meg ikke om noe annet. Den blodprøven skal jeg finne!

- ERIK, sa jeg lettet. 

Han satt i rommet og var helt forslått.

- Emma, sa han lavt og hostet.

Jeg tittet bak dørene og så meg omkring for å dobbelsjekke at ingen hørte.

- Har du tatt en blodprøve, spurte jeg han om.

- nei, tror ikke det, sa han.

- Det var bra, phu.. jeg trodde hemmeligheten vår var over, sa jeg.

Jeg satt meg på sengen ved siden av han...

- Det var noen her da jeg var halv våken, hun gjorde noe med armen min da, men jeg vet ikke hva, sa han.

- Som en blodprøve, sa jeg og reiste meg opp kjapt.

- Jeg vet ikke Emma, men jeg sier bare at det kanskje var det, sa han og hostet.

- Jeg må løpe og det kjapt, hvis de får tak i den så er alt over.

Han svarte ikke, men bare hostet, det hørtes ut som om lungene skulle komme ut.

-Erik, sa jeg nervøst. 

Jeg gikk noen skritt framover og så skremt mot han.

- D..et..gå.å.år..b.b.bbbbrra, hostet han løst.

Han reiste seg opp og hostet enda kraftigere. Jeg gikk nærmer han og hjalp han opp.

- E..mmma, j..eg trenger at du går, sa han.

- Nei jeg blir, sa jeg. Man kunne jo tydelig se at han trengte hjelp!

- E..mm..a, vær....vær så...s..ni..ll, sa han og hostet videre.

- NEI, du trenger hjelp Erik, sa jeg høyt.

Plutselig begynte han å riste, men i ikke bare i beina eller armen, overalt!

- Erik, hva skjer med deg, sa jeg.

- B..e..klager...E..mma, sa han og begynte å hyle.

Han ramlet på gulvet og ble helt gal. Jeg kjappet meg til han og holdt hardt rundt ham. 

- Erik, ikke gi slipp, skrek jeg.

Jeg klarte ikke å holde han fast mer. Han dyttet meg unna sånn at jeg landet rett på en bokhylle. Jeg kunne høre knekket i armen min. Jeg låste kjapt dørene og vendte blikket tilbake mot armen.

- Au..ihh.. Erik, sa jeg. Tårene presset på.

Han snudde hodet sitt mot seg, ulven i han hadde tatt over hjertet hans, men hvordan!?

- Erik, du må huske hvem du er, sa jeg.

Jeg tok håndflaten min mot han, men han glefset mot den. Plutselig hørte jeg at noen prøvde å åpne døren.

- HALLO, åpne døren med en eneste gang, ropte personen!

Hva skulle jeg gjøre nå, blodprøven er sikkert hos legene nå, døren kommer til å åpne seg og de kommer til å se han. Ikke nok med det er Erik en ulv, en ulv som vil drepe meg!?...