28/03/2981
-Du har store problemer ungedame, ropte mamma.
- Ikke nok med det, du har husarrest ogå, ropte pappa.
Det var jo ikke min skyld, det var den dumme jenta...
- Ikke flere unnskyldninger, opp på rommet ditt og det nå, sa hun.
Jeg løp opp og slengte døren hardt etter meg.
- Duster, skulle tro de ikke visste bedre, sa jeg inni meg.
Jeg kunne høre dem nede, krangle om hvem sin skyld det var, men også om barnehjem.
Et digert teama i huset vårt nå, de ville sende meg dit som en straff, men de turde ikke, fordi jeg ikke klarte å kontrollere ulven min.
Uansett, imorgen var det fullmåne og det betyr ingen skole til meg, det er første gangen jeg skal være med på full måne jakten. Det er da kreftene våre er som best, men mange ulver klarer ikke å takle kreftene og blir ville og farlige. Derfor holder vi oss langt unna menneskene.
" Dunk"
- Hallo, sa jeg lavt, mens jeg snudde meg rundt.
" Dunk"
Det var noe som traff vinduet. Jeg gikk sakte bort og åpnet det. Foran sto det mystiske gutten.
- EY, hva vil du, sa jeg.
- Kom ned, jeg vil snakke med deg, sa han.
Jeg så at han hadde puttet en stige mot veggen. Jeg klatret ned og løp inn i skogen med han.
- Hva med foreldrene dine, sa han plutselig ut av det blå.
Jeg stoppet opp og hvisket:
- Jeg har puttet inn dufter i rommet, det skal vare lenge nok til at jeg kommer meg hjem igjen, sa jeg.
- Hvem er du, spurte jeg han om, mens jeg gikk rundt han.
-Jeg heter Erik, sa han. Jeg er fra London, men rømte til Norge. Har hørt mye om dere norske ulvene her og..
- Hvordan kan du snakke så bra Norsk, spurte jeg han om, før han ble ferdig.
- Vel.. Ulvene fra London lærer fort, sa han.
- Hvordan visste du at jeg var en ulv og hvorfor var du så mystisk?
- Slapp av lille valp, dette er for mange spørsmål.
Jeg løp mot han og dyttet han opp mot et tre. Sinnet raste i meg.
- Jeg er ingen valp, men en voksen Ulv, valp kan du være selv, sa jeg.
- Jeg liker når du er sinna, sa han plutselig.
Jeg slapp han ned og begynte å rødme.
- Jeg må spørre deg om noe, sa han og tok hånden min.
- Ehm.. tja,... vil du..
AOOOOOOUUUUUUUUUUHH, Lød det gjennom skogen.
- Brannalarmen, sa jeg.
Jeg slapp hendene hans og løp mot hjemmet mitt. Måtte dette skje nå, å av alle ting måtte det være brann.
Det verste med brann er at ulvinger som meg ikke klarer å kontrollere sitt sinne. Å når jeg sier alle, så mener jeg alle. Barn, Voksne og gamle. Vi blir helt gale.
Håper alt går bra!..
YOU ARE READING
Ulveblod
Werewolf" Emma, jeg elsker deg!" Jeg snudde meg mot han og så tårene hans presse på. " Men jeg elsker ikke deg", sa jeg. Jeg løp bortover i skogen og kunne høre at han ulte. Hjerte mitt var knust og jeg hadde nettopp knust hans hjerte også.
