Ulveblod

Gi meg svar!

31/03/2981

Denne natten fikk jeg ikke sove. Jeg lå våken hele tiden. Noen ganger kunne jeg lukte at Tobi var ved vinduskarmen min. Har ikke peiling på hva slags krefter han har, men det ble litt irriterende etter hvert.

""Pusting""

" Tobi, gå ut av rommet mitt!"  ropte jeg ut.

Jeg snudde meg rundt, men ingen var der.

" "Pusting""

" Tobi, hvor er du. Dette er ikke gøy!?" sa jeg.

Jeg så rundt og rundt i rommet.

" Dette hjelper meg ikke," hvisket jeg lavt.

Jeg måtte ulveskifte. Hvordan ellers skulle jeg se hvem det var? Hørselen til oss ulvinger er mye bedre enn menneskenes, men når vi forvandler oss til ulver blir den ubeskrivelig bra. Heldigvis var fullmånen i morgen. Jeg hoppet forsiktig ut av sengen og kjente ulven komme strømmende i meg. Det var en behagelig følelse å bli ulv. Man følte seg med en gang mye friere.

" Pusting"

Jeg knurret litt, men var helt stille. Jeg kunne høre hver enkelt bevegelse personen gjorde. Jeg kunne til og med høre støvet falle på bakken, men bare hvis jeg konsentrerte meg veldig.

" Har deg," hvisket jeg lurt.

Jeg listet meg bortover på potene mine og hørte meg fram til klesskapet mitt. Jeg luktet for å sjekke om jeg kjente lukten.

" Det kan ikke være," sa jeg lavt.

Jeg forvandlet meg kjapt tilbake som menneske og åpnet døren.

" Erik," sa jeg sjokkert.

" Hei, Emma," sa han.

" Hva gjør du her, i mitt klesskap og alt," sa jeg

" Du må høre på meg, Tobi er her snart," sa han nervøst.

" Hva mener du med Tobi," sa jeg.

" Hva enn det er, ikke stol på Tobi," sa han.

" Hvorfor ikke?" spurte jeg han om.

" Emma, du aner ikke hva som skjer mellom meg og Tobi. Moren min var ikke en ulving, men et menneske. Jeg har ikke en mor mer pga Tobi," sa han.

Jeg så sjokkert mot han. Kan Tobi virkelig ha drept Erik sin mor!? Han sa at han skulle drepe alle vitner og Erik, men...

" Emma, jeg er på menneskenes side, fordi han gjorde det mot en uskyldig og snill mor," sa han.

" Hvordan,"....

" Jeg overhørte dere i går," sa han kjapt, som om han visste hva jeg skulle spørre om.

"Det var ikke meningen, altså det som skjedde på sykehuset," sa han.

" Jeg vet ikke helt," sa jeg.

" Noen må ha tatt noe i meg, jeg er ikke sånn Emma," sa han.

" Jeg vet ikke Erik," sa jeg tilbake.

Dette ble for mye. To av mine venner sier at jeg ikke skal stole på den ene og den andre, men hvem skal jeg tro?

" Emma, vær så snill," sa han.

" Jeg....

" Hun sa at hun ikke ville," sa Tobi. 

" Tobi, hvordan?" sa jeg.

" Ikke viktig. Så Erik. Du er her og sprer løyner om meg," sa han. Han gliste med et lurt smil. Hva skulle det bety?

" Emma, ikke hør på han," sa Erik til meg.

Jeg visste jo ikke hvem jeg skulle stole på, hva nå liksom?

" Så du prøver å lure Emma med dine små triks," sa Tobi.

" Hvis det er noen som bruker triks her, er det deg," sa Erik.

Jeg sto bare i rommet å så på dem begge to, en etter en.

" Du vet ikke hva du har rotet deg oppi Erik," sa Tobi truende.

" Hva har han gjort?" sa jeg.

Begge to stirret på meg.

" Ikke nå Emma, men en annen gang vil nok Erik innrømme hva han har gjort," sa Tobi.

" Du også, " sa Erik truende.

" Dette er ikke over Erik. Jeg skal finne deg og jeg vil..," sa han og så bortover mot meg.

" Jeg vil Golikaspe deg," sa han.