30/03/2981
- Føler du deg bedere, spurte sykepleieren meg om.
- Vel, har hatt det verre..så..., sa jeg ironisk.
Hun ga meg et lite smil tilbake og gikk ut av døren.
Endelig var hun borte, tenkte jeg.
- På tide å vise noen spion triks, sa jeg lurt.
Jeg rullet ut av....
- AU..., neste gang, Ikke rull ut av sengen når begge armene dine er skadet, sa jeg.
Hvor dum går det an å bli? Jeg måtte legge smerten bak meg, for nå måtte jeg kjappe meg bort til an av dataene.
Jeg listet meg mot gulvet og snek meg opp mot veggen igjen.
- Dette er James Bond in real life, tenkte jeg.
Jeg følte meg virkelig som en spion akkurat nå!
Jeg åpnet opp dataen og skrev inn en kode som jeg så sykepleieren taste inn. Den var veldig lett, koden var nødnummeret til sykehuset....
Jeg åpnet opp en fil og skrev " Tobi " i søker-loggen. Det var bilder av gamle pasienter, men ingen av dem var Tobi. Jeg søkte på Norgesbefolkning.no.
- BINGO, sa jeg.
Jeg tittet bak meg og fortsatte videre.
- Tobi.., fotballspiller, håndballspiller, langrennsløper.., vunnet 10km i UM og NM jr...
Jeg rullet nedover hele siden, men det sto ikke et eneste spennende ord om han... VENT! Adressen hans! nå kunne jeg se hvem han virkelig var.
-------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
- Poiriveien 4E, sa jeg inni meg.
Nå var jeg her, rett foran meg var huset til Tobi, tror jeg ihvertfall. Hvis dette var hans hus var det gigantisk! Det var et palass! Det var en stor port og detaljer av gull. De hadde fontener, svømmebasseng og vinduer som skinte som om man så på solen.
Jeg gikk opp noen trapper og ringte på med nesen.
- Hallo, sa jeg inni mikrofonen.
- Ja, hallo, hva kan jeg hjelpe deg med, spurte en mann.
- Kan jeg få snakke med Tobi, sa jeg til henne.
- Beklager, men det er ingen her i huset som heter Tobi, farvel....
- VENT!..
Hun bare la på?! Jeg forstår at folk kan tulleringe og sånt, men hun la sånn serr bare på?
- phuuu, sa jeg og geipet tungen mot mikrofonen.
- Jeg så den der frøken. Vi har 1080HD kameraer rett utenfor porten... -.-
Jeg svarte ikke, men bare gikk videre i skam. Jeg kunne høre at han lo av meg i mikrofonene mens jeg gikk bortover gaten.
Etter en stund kjente jeg magen rumle. Jeg hadde helt glemt å spise fordi, jeg håpet på å møte Tobi.
- Kossorika, sa jeg og smilte.
Kossorika var en kjempe bra butikk. Motto demmes var " Kjøp billig å blir fornøyd", det ga ikke helt mening, men man skjønte at det var billig. Dessuten hadde jeg ikke mer enn 30kr på meg i lommen min.
Jeg gikk inn og kjappet meg til hyllene der sjokoladen lå. Jeg kunne veien helt utenat fordi, jeg handlet her sånn serr hver gang.
- Sjokoladdeeeeeeee, sa jeg. Jeg kunne kjenne smaken av karamell og sjokolade eller sjokoladepudding med krem og.. nei....slutt nå Emma, du kan ikke alt fra sjokoladehyllene.
Jeg tok litt av hvert. En sjokolade kostet 10kr, SYKT BILLIG! jeg kjøpte en sjokolade, en flaske vann og potetgull. Det var vanskelig å ikke bruke hendene, men jeg klarte så vidt å holde tingene i armene mine.
Jeg sto og flirte litt for meg selv, og plutselig kræsjet jeg i en person. Så klart falt jeg ned på bakken og kunne ikke ta meg selv imot.
Jeg lukket øynene, men jeg traff aldri bakken. Jeg åpnet øye forsiktig opp og foran meg sto søren meg Tobi! :D
- Er alt okey med deg, spurte han meg om. Stemmen hans klang i ørene mine som en vakker sommer dag.
- Jada, sa jeg og så på sjokoladen som jeg mistet på gulvet.
Han løftet meg opp og plukket sjokoladen, chipsen og flasken opp for meg.
- Takk, sa jeg og begynte å rødme litt.
- Hvordan går det med deg da, sa han.
- Vel, jeg har hatt det bedre, sa jeg og prøvde å vise fram armene.
Vi sto der en liten stund.. veldig flaut fordi jeg sto der med armene fulle av godis. Plutselig kom det et spørsmål inn i hodet mitt.
- Hvor bor du hen, sa jeg helt ut av det blå.
- Vel.. jeg bor på poiriveien, det er et veldig stort hus, men ikke så mye å skryte av, sa han.
- Har huset ditt skikkelig glinsende vinduer og gull detaljer, sa jeg.
- Ja, hvordan visste du..
- AHA, ropte jeg ut.
- HvaHa??, sa han spørrende.
- Jeg var der nå nettopp og spurte om du var der, men hun sa at det ikke fantes en person som het Tobi der..
- Så du vet det altså, sa han. Jeg kunne se at blikket hans senket seg litt.
- Hva er galt, jeg er ikke sint, jeg vil bare vite hvorfor hun sa at det ikke bodde en Tobi der, men du sier at du bor der.. og du heter Tobi...
- Okey, kanskje jeg ikke har vært ærlig om hvem jeg er, sa han.
- Jeg vet det, sa jeg litt arrogant.
- Du må love at du ikke sier det til noen, dette er veldig hemmelig og hvis noen får vite det er livet mitt over. De kommer til å drepe meg og...
- Slapp av, jeg er ikke ulvejeger eller noe sånt.. si det.. du kan stole på meg, jeg lover..
- Okey, Du skjønner jeg er nemlig...
YOU ARE READING
Ulveblod
Werewolf" Emma, jeg elsker deg!" Jeg snudde meg mot han og så tårene hans presse på. " Men jeg elsker ikke deg", sa jeg. Jeg løp bortover i skogen og kunne høre at han ulte. Hjerte mitt var knust og jeg hadde nettopp knust hans hjerte også.
