Emma: 28/03/2981
- Emma..., Emma.., Emma.., sa han
Han så på meg med fortvilte øyne.
- Du vet at dette betyr gjensitting og telefon hjem, spurte han.
Jeg gløtte opp mot han.
- Jada, svarte jeg trist.
- Jeg tenker jeg har torturert deg nokk nå. Du kan få gå, men imorgen må du komme presist til gjensittingen.
- Jada, svarte jeg, men så lavt jeg bare kunne.
Jeg kjappet meg ut av rommet og bortover korridorene. Jeg begynte å få følelsen av å være fri igjen og tankene mine bare forsvant ut i det blå. Ikke akkurat så lurt, fordi da jeg åpnet øynene igjen lå jeg oppå en gutt...
- Ops, ånei, går det bra, spurte jeg han om. Jeg rødmet litt, men holdt meg alvorlig.
Gutten reiste seg opp og stirret på meg.
- Er alt oki med deg eller, spurte jeg. Jeg så inn i øynene hans.
- Du lukter akkurat som familien min, sa han.
- Hva mener du med det, svarte jeg mens jeg så skeptisk på han.
Han sås eg fort litt rundt og hvisket til meg:
- Du er en valpunge, sa han.
Jeg tittet kjapt rundt og dro han med meg inn i et kott.
- hva vet du om det, sa jeg.
- Vel fordi... jeg leser mye om dem, sa han.
- Jeg kan lukte at du lyver, du vet det, sa jeg, mens jeg tok armene i kors.
- Vel..ehm... hvem er du, sa han.
- Sier jeg vel ikke, svarte jeg kjapt og frekt tilbake.
- Vel bare glem det, sa han og løp av gårde.
- VENT, hvordan vet du hemmeligheten, skrek jeg, men han hørte meg ikke.
Jeg snudde meg oppgitt og fortvilet rundt.Jeg hadde vel andre ting å tenke på enn han, for eksempel at jeg må ha gjensitting og at foreldrene mine skulle få vite om det her!!
YOU ARE READING
Ulveblod
Werewolf" Emma, jeg elsker deg!" Jeg snudde meg mot han og så tårene hans presse på. " Men jeg elsker ikke deg", sa jeg. Jeg løp bortover i skogen og kunne høre at han ulte. Hjerte mitt var knust og jeg hadde nettopp knust hans hjerte også.
