29/03/2981
Jeg valgte å bare løpe kjapt mot døren. Jeg åpnet den litt, men bare sånn at jeg kunne snakke til henne.
- Unnskyld meg, men jeg må inn, sa sykepleieren.
- Det går ikke, sa jeg kjapt og holdt godt fast rundt døren.
Jeg tittet bak og så Erik, han var like ved meg.
- Hvorfor ikke, sa hun og dyttet døren litt opp.
Jeg reagerte heldigvis kjapt og dyttet den tilbake.
- Jeg er Erik sin søster, og akkurat nå skifter han klær.
Hun himlet med øynene og skulle akkurat til å gå inn..
- HAN ER NAKEN, ropte jeg ut. Jeg kunne kjenne pusten til Erik i nakke.
Jeg slo igjen døren og låste kjapt, bak meg sto Erik, han var så klar til å angripe meg.
- Oki, et problem mindere, nå er det Erik, sa jeg.
Jeg gikk i en sirkel rundt han og knurret forsiktig mot han. Jeg lot klørne stå ut og øynene mine lyste som normalt.
- Erik, du må huske, sa jeg med en brutal stemme. Det var ikke normalt å snakke når man var i ulveform, derfor ble snakkingen mer brutal.
Han svarte meg med et lite knurr.
Jeg hadde ikke noe annet valg, jeg gikk sakte mot en skuff og heldigvis var det en sprøyte med narkose bare i væskeform. Jeg fortsatte å sirkle rundt han og ventet på det perfekte øyeblikket å angripe på.
Plutselig banket noen på døren igjen, Erik snudde seg kjapt og jeg visste at dette var min siste sjanse.
Jeg hoppet mot han og stakk den i han.Man hørte at han ga fra seg et lite ul, men han reagerte kjapt og han glefset kjapt mot hånden min. Han fikk et godt feste i kjøttet.
- Ahh.., Erik slipp, sa jeg.
Han bare beit meg videre.
- Erik, husk vær så snill, sa jeg, mens jeg kjente at tårene presset på.
De randt nedover kinnet mitt og blodet mitt bare forsvant ut. Jeg ble svimmel og kvalm. Jeg var faktisk klar for å gjøre graven min klar!
Plutselig knuste døren, jeg så forskrekket mot den. En person sto der, han løp mot oss og drøsset ett eller annet over Erik. Han slapp meg og han sovnet med en gang.
- Er du okey, sa han med en myk og varm stemme.
Jeg skulle akkurat til å svare, men kjente smerten i begge armene mine.
- Ahhh, sa jeg og vrei meg i smerte.
Han skjønte kjapt at jeg mistet blod, for det randt på t-skjorten hans. Han tok den av seg og bandt det hardt og stramt rundt armen. Jeg studerte han kjapt mens han gjorde det. Han hadde en sterk kroppsbygning, dette var en person som trente. Han hadde lysbrunt hår og blå øyne. Helt perfekt.
- Hva heter du, sa han med sin rolige stemme.
- Emma, sa jeg.
Han løftet meg opp igjen og gikk inn på et nytt rom. Han la meg ned i sykesengen og bandt sammen den andre hånden.
- Det kommer noen for å gipse armen din Emma, sa han.
- Hvordan vet du at jeg har brukket den, sa jeg skeptisk.
- Jeg har sett mange skade seg før, jeg kjenner igjen om noe er brukket og forresten.. blodprøven er sikker. Du behøver ikke å tenke over den lengre, sa han.
- Hvordan... v..et..du..de.t, stammet jeg.
Jeg vet mer enn du tror, sa han og smilte et smil jeg aldri kommer til å glemme. Det varmet i hele kroppen min.
- Jeg heter Tobi forresten, sa han og tok fram hånden.
- Så Tobi, hvordan visste du at jeg var i fare eller hvordan freaket du ikke ut da du så Erik??!
- Jeg skal fortelle deg det Emma, jeg vet du kanskje lurer på mye, men du på roe deg ned, Slapp av. Jeg har på følelsen at dette ikke er siste gangen vi kommer til å sees, sa han og smilte igjen.
- Drar du, sa jeg overrasket.
- Ja, jeg må rydde opp etter rotet, sa han.
Han hadde et poeng, det så virkelig ikke ut på rommet der vi nettopp var.
- Ja, jeg tenker vi vil møtes igjen da, sa jeg.
Han svarte ikke, han bare ga meg et lite nikk og løp ut. Jeg kunne se de fine øynene bare lyse opp rommet.
Vent Emma, du liker jo Erik! Jeg visste egentlig ikke helt. Akkurat nå ar jeg veldig sliten, samtidig hadde jeg så mye å tenke på.
Hvem var den gutten? Hvordan visste han om blodprøven og navne mitt? Hvorfor reagerte ha ikke da han så Erik!?
---------------------------------------------------------------------------------------
Hei alle sammen!
Er veldig glad for alle kommentarene og jeg håper at dere liker denne delen her.
Hvem liker dere best? Tobi eller Erik? xD
YOU ARE READING
Ulveblod
Werewolf" Emma, jeg elsker deg!" Jeg snudde meg mot han og så tårene hans presse på. " Men jeg elsker ikke deg", sa jeg. Jeg løp bortover i skogen og kunne høre at han ulte. Hjerte mitt var knust og jeg hadde nettopp knust hans hjerte også.
