Ulveblod

Erik

28/03/2891

EmmaP.O.V

Jeg lukket opp øynene og kjente at halsen var tørr. Jeg tørr hostet og svart røyk kom ut. Jeg så forskrekket på røyken.

- Hvor er jeg, hveste jeg.

- Her, ta litt vann, sa en stemme bak meg.

Jeg snudde meg forsiktig rundt.

- Erik, sa den hese stemmen min.

- Drikk,sa han og helte vann i munnen min.

Det var så deilig å få noen flytende gjennom munnen.

Jeg tørket meg over munne og så på han.

- hva skjedde, sa jeg.

- Jeg reddet deg fra flammene, du burde ikke gå inn dit som ulv, sa han.

- Jeg vet det da, sa jeg.

Plutselig kom jeg på noe, foreldrene mine.

- SÅ DU NOEN ANDRE, ropte jeg ut og gikk fort mot han. Kanskje litt for fort, for han jeg snublet oppå han.

- slapp av , sa han. 

Jeg lå fortsatt oppå han og bare prøvde å fokusere på foreldrene mine.

- Jeg fant faren din, men moren din er nok dessverre borte.

- Nei, hun kan ikke. Det er umulig, sa jeg.

Jeg begynte å skjelve.

- Emma, jeg beklager.

Han tok tak i armen min og dro meg inntil han. Jeg lå mot brystet hans og han bare klemte meg. 

- Hvorfor, sa jeg og begynte å gråte.

- Jeg vet ikke Emma, noen ganger skjer sånt bare.

Jeg rastet ut i tårer og kjente at jeg var glad for å ha han der akkurat nå.

Jeg vet ikke hvor lenge vi satt der, men vi var der en stund til han begynte å slippe meg litt.

- kom, sa han.

Jeg tørket noen tårer bort fra skinnet og fulgte etter han.

- Hvor skal vi, spurte jeg han om.

- bare kom, sa han og smilte.

Vi gikk gjennom skogen, tvers gjennom!

- Erik,sa jeg skeptisk.

- Vi er fremme, sa han.

Det gikk overraskende fort. han pekte på et vindu og viste et tegn på at jeg skulle se inn i vinduet. Jeg gikk sakte bort og tittet opp.

- Pappa, hvisket jeg.

Jeg var kjempe glad, han var okei, litt små svidd, men han så helt fin ut.

- Hvordan visste du at han var her, spurte jeg han om.

- Dette er jo sykehuset Emma, sa han og lo litt.

- Oja, sa jeg.

Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å småfnise litt selv.

Jeg løp mot han og klemte han.

- Tusen takk Erik, jeg vet ikke hvem du er eller hvorfor du er her, men jeg er veldig glad for at du er her med meg akkurat nå, sa jeg.

Han svarte ikke, men løftet hodet mitt opp sånn at øynene mine fikk kontakt med hans.

- Emma, jeg fikk ikke sagt det i stad, men du er veldig pen, sa han.

Jeg rødmet og sa.

- Du også, sa jeg og smilte.

Jeg tror vi begge begynte å rødme.

- Du Erik...

mer fikk jeg ikke sakt, fordi noe mykt traff leppene mine. 

- Jeg elsker deg Emma, du tror sikkert jeg bare har vært her i en dag, men jeg har vært her mye lengre enn du kan forestille og da jeg så deg for første gang, så visste jeg at...

" BANG"