First kiss sesong 2

Kapittel 11

"Stol på meg. Ikke gråt mer nå💕"sa Marcus rolig og fikk fram et lite smil. Tårene fortsatte å renne, men smilet kom fram under dem. "Marcus"sa jeg helt på gråten igjen og strøk han sakte over kinnet❤. Han tok tak i hånda mi da jeg var på enden av kinnet, og klemte den klemte den forsiktig imens han lukket øynene igjen. "Stol på meg"gjentok han svakt før han ble borte igjen😔. Han kan ikke si at han har det bra når han bare besvimer igjen. Det betyr det helt motsatte! Han har det ikke bra😔. Men jeg må stole på han. For han har alltid rett💕😔. -Tidlig neste morgen-
Jeg har vært våken i hele natt. Marcus har ikke våknet. Bare blitt helt rar av og til. Startet å skjelve. Nærmest ristet. Og bare laget masse rare lyder. Men han har aldri vært våken. Det er det som er det farlige😟. Han har mareritt eller noe. Og den eneste som kan få han ut fra det er han selv. Nå har han vært rolig en stund. Jeg har sittet her i nesten to timer og ventet på at noe skal skje. At han våkner💕😔. Legene sier at alt som skjer skyldes viruset som visst er tilbake😔. Noe jeg håpte absolutt ikke skulle forstyrre livene våre mer😔. Han startet å bevege litt på øyenvippene. Jeg fikk fram et lite smil, og strøk han over kinnet❤. "Marcus. Er du her?"sa jeg forsiktig etter noen sekunder. Han bare vridde litt på hodet. Jeg fikk fram et litt større smil da jeg forstod at han faktisk våkner nå. Smilet forsvant igjen da jeg så han svette. Svetten renner. Og han beveger seg ingenting mer. "Marcus"sa jeg raskt og strøk han forsiktig i det svette håret. Han svarer ingenting. Bare ligger der helt borte😟. Jeg hentet en lege. Hun kjente på panna hans. Så på han bekymret før hun våtet en klut og strøk han forsiktig i fjeset med den😟. "Bare fortsett å stryke han forsiktig over fjeset med den. Så skal jeg hente noen flere leger"sa hun fortsatt bekymret før hun gikk. Jeg gjorde ingenting med det første. Jeg bare så på han imens tårene rant. Jeg håpet virkelig at vi fikk slippe dette😔...