The Bite

Part 10

Mamma stod i enden av trappa og så veldig trøtt ut. Jeg og Evelyn som satt i sofaen bare så på henne mens hun gikk langsomt over gulvet til kjøkkenet.
Hun åpnet kjøleskapet og tok ut en stor pakke med iskrem. Så så vi på henne mens hun gikk opp til andre etasje igjen. Vi bare så på hverandre. Natta hadde visst ikke vært snill med mamma. Hun våknet ofte med en "hangover" og vi sa aldri noe til henne for da ble hun bare surere.
Jeg satte Luna fra meg på sofaen og hun veste stygt mot Evelyn og Evelyn veste tilbake.

Solen stod høyt på himmelen og jeg dro hånda mi over et stål gjerde. Jeg tenkte på Cameron, og hva han gjorde akkurat da. Jeg gikk inn i skogen som var mellom mitt og Camerons og sklgen han ble bitt i. Det var fortsatt rart å tenke på. Varulver finnes faktisk! Men hvis Cameron var det, måtte det være andre der ute også...
Jeg så ned på skoene mime som gikk i røde løv. Plutselig hørte jeg en romle lyd. Jeg stivnet og så meg rundt. Jeg hadde bare gått og gått og kjente meg ikke igjen. Lyder kom fra alle kanter og hjertet mitt banket fortere og fortere.
Plutselig kom noen hunder til syne, nei, ulver! Det var ULVER! Jeg skvatt til og løp av gårde så fort jeg kunne. De fulgte etter meg! Jeg så ikke hvor jeg løp, men jeg kom til et tett området med store steiner. Plutselig snublet jeg på noe på bakken og falt pladask.
Ulvene kom ulende bak meg med sikkel rundt munnen. Jeg visste ikke engang at vi hadde ulver i denne byen!
Jeg krabbet bakover men ble stoppet av et tre. Jeg så på de sultne ulvene og kjente hele kroppen skjelve!
- P-p-plis! Sa jeg nesten på gråten.
En av ulvene fløy plutselig på meg! Men...jeg kjente ingenting...
Jeg åpnet øynene sakte men sikkert og så...en person! Ulvene løp vekk i bakgrunnen. En fyr med ild rødt hår sitter på huk foran meg og gliser. Jeg sitter fortsatt limt fast til et tre stabbe.
-h-hvem e-er du? Spurte jeg med store øyne. - jeg? Jeg er redningsmannen din! Du trenger ikke takke meg! Bablet han fort. Vi bare stirret på hverandre. - Åja! Du vil sikkert ha et navn! Haha! Navnet er Robin! Robin Thompson! Han pekte på seg selv og han minnet litt om en cartoon figur. Litt komisk liksom. Han hjalp meg opp. - Hvordan gjorde du det? Spurte jeg. - Gjorde hva? Spurte han tilbake. - Hvordan jagde du vekk ulvene? - åja! Eh, jeg-eh...stammet han og klødde seg på hodet. - Jeg, jeg jagde de vekk med den tøffe looken min så klart! Sa han og fikset på håret. Så fake tenkte jeg og rullet med øynene. - hva gjør du her ute egentlig? Spurte han og så på meg. - jeg bare gikk meg en tur og så plutselig kom disse ulvene fram og jagde meg hit, Svarte jeg og ristet på skuldrene. - skal jeg gølge deg ut til veien? Spurte Robin. - nei da, det går bra- men Robin avbrøt meg. - Jeg skal følge deg jeg! Han leddt meg ut til hovedveien og jeg kjente meg ikke igjen noen steder. - eeeeh, sa jeg og Robin må ha sett at jeg var usikker. - skal jeg kjøre deg til nabolaget ditt? Jeg skulle til å si nei men Robin dro meg inn i en blå sportsbil før jeg fikk sagt noe.
- hvor gammel er du egentlig? Spurte jeg da vi kom ut på veien. - 19! Svarte han. Oi, han er to år eldre enn meg? - hvor bor du?
- rett borti her, sa han. Jeg fortalte adressen min og det viste seg at det var 20 minutter å kjøre! Jeg ble sjokkert over hvor langt jeg hadde gått.

På veien pratet vi om felles interesser og om hverandre. Det viste seg at han hsdde dropoet ut av ungdomsskolen da han gikk i 9! Foreldrene var ganske rike så de brydde seg ikke så mye. Robin virket trist når han pratet om det. Og jeg forstod han. Nå bodde han alene i et stort hus. Jeg skulle akkurat til å gå ut av bilen 20 minutter senere, men Robin tok tak i ermet mitt og sa: - hvis du trenger noe, hva som helst, kan du bare rope navnet mitt, så kommer jeg! Rart, tenkte jeg. Var det ikke mer normalt å gi hverandre nummeret sitt? Jeg tenkte at han bare tulla og smilte hade til han før jeg gikk inn i huset.
For en merkelig fyr...