Broken (Norsk)

Elizabeth

*Elizabeth P.O.V*

Når jeg ble født til jeg var 15var livet mitt ganske bra, familien min var kjempe glade i meg, hadde en vakker lillesøster på 5 år som jeg elsket mer enn noe annet, familien min hadde et fint hus og jeg mye klær. Jeg hadde tre bestevenner: Sofie, Laura og Lukas, han var homo og veldig morsom å prate med klær om. Livet mitt var så å si perfekt helt til min femten års dag.

*2 år tilbake*

Det var bursdagen min og jeg satt på skolen, jeg gledet meg så mye til jeg kom hjem. Jeg skulle feire med venner,Lillesøstra mi Laura, mamma og pappa.

Jeg satt ved pulten å hørte læreren snakke, det var naturfag og siste time før jeg skulle gå hjem. Jeg følte egentlig ikke med i timen og satt bare i mine egene tanker. Å så morsomt det kom til å være i dag, Jeg hadde egentlig det jeg trengte av gaver men bursdagen min var morsom for det.

"Ja det var alt for i dag, men husk å gjøre lekser å øv til prøven om Kroppens organer til i morgen" sa læreren

Jeg reiste med fra pulten og gikk ut av kalsserommet, så ha det til vennene mine selv om jeg skulle se dem etter på. Jeg gikk ned trappa og ut døra til skolen. Jeg løpforbi parkeringsplassen og så pappa sin bil der. Hva gjorde han her? Jeg gikk til bilen hand og åpnet døra. Jeg skulle til å si noe men pappa snakket først.

"Laura er blitt veldig veldig dårlig, og hun er på sykehuset med mamma nå. Legene finner ut hva det er med henne nå.

Vi kjørte raskt til Rikshospitalet og tok heisen opp, vi gikk inn på en avdeling som het onkologi. Jeg hadde hørt om det før men husket ikke hva det var. Pappa fortsatte til vi kom til ett kontor og jeg følget etter. Mamma satt der men ikke laura. Jeg hørte ikke mye av det legen sa bare fikk med meg noen få ordspråk legen sa:

"For syk til å dra ........blodprøve...innlagt.....et tilfelle i året....... hepatoblastom heter det og er en Sjelden type leverkreft"

Med det siste ordet var det som om tiden stoppa, alt rundt meg ble blokka ut, jeg kjente klumpen i halsen og tårene som presset seg ut men jeg klarte ikke stoppe dem. Munnen var så tørr.

"Kreft!" Jeg skvatt av min egen stemme.

Mamma og pappa så på meg med ansiktet fulle av tårer. Jeg følte halsen min snøre seg sammen men klarte å presse fram noen ord:

"Kan jeg se henne?"

Legen sa til noen sykepleiere at det skulle vise oss Laura. Vi gikk til kvinne og barn delen på Rikshospitalet og opp på kreftavdelingen, deretter inn i ett rom. Jeg brøt sammen da jeg så henne, hun var likbleik og var festet til en maskin via noen slanger. Hun sov rolig.

Etter den dagen tilbrakte jeg all tiden jeg hadde på sykehuset, jeg var der da hun begynnte å miste hår og kaste opp. Det var forferdelig og se min egen lillesøster som dette! Etter noen måneder på sykehuset hadde hun fått en selvgift kur som var for sterk for henne og noen dagen etter sovnet hun stille inn. Jeg helt knust, og begynte med selvskading, mamma sa Ingen ting og pappa begynte å drikke. Når han drakk ble han voldelig mot meg. Hver kveld kom han hjem og stinka av alkohol.

Han pleide alltid og vekke med og dra meg ut av senga og sparka og slå meg.

Familien våres falt fra hverandre og det samme gjorde økonomien våres også, pappa drakk bort pengene så vi flytta fra Ås til Oslo. Det var hard og jeg kom inn. I dårlige miljøer også.

Da jeg var 16 hadde jeg prøvd det meste av rusmiddler men hadde slutta med alt bortsett fra alkohol. Jeg festa veldig ofte og hadde gjort valg jeg angrer på. Jeg var ikke Jomfru men ingen av foreldrene mine hadde brydd seg vis jg hadde blitt gravid heller. De hadde bare kasta meg ut, av det lille huset vårt.

*Tilbake til nå tid*