find your way

å være normal er kjedelig

Kl 21:30

Jeg sitter på sofaen med begge beina opp, og tegner. Honey ligger ved siden av meg og sover. Tven har jeg slått på for å ha litt bakgrunnslyd. Jeg ser ned på tegningen min. det er en jente som danser. jeg er ikke sikker på hvorfor jeg tegnet henne. Så hører jeg døra åpne og venter på for å høre noen. «jeg er hjemme» hører jeg mammas stemme. Mammas stemme minner meg om varm sjokolade av en eller annen grunn. Når jeg hører henne snakke vet jeg at jeg er trygg, men jeg skulle ønske hun kunne være mer hjemme. «jeg sitter i stua» roper jeg tilbake. Så hører jeg skrittene hennes komme inn i stua. Honey våkner opp og ser mamma, og løper bort til henne og bjeffer glad. «ja da honey jeg er glad for å se deg også» hun ler mens hun klapper honey på hodet og kom bort til meg med honey labbene bak henne. mamma tok tegneboka ut fra hendene mine og la det på bordet, og la hodet sitt på fange mitt. Jeg smilte litt. «har du spist» spurte hun trøtt. «jeg lagde spagetti» svarer jeg. «jeg er lei for det vennen, men det ble mye jobb, spesielt fordi det var første dagen» sier hun trist. Jeg smiler litt for å vise henne at det går fint. «det går helt fint, jeg fikk tid til å rydde resten av tingene» sier jeg bare. Hun setter seg opp og ser seg rundt. «ja det ser jeg, det ser fint ut» sier hun med et smil. Hun ser bort på meg og stryker skinne mitt. «hva er det jeg har gjort for å fortjene en så fantastisk datter» smiler hun trist. Jeg ser på henne med et smil, men jeg tenker jeg er ikke fantastisk, du fortjener bedre. «hei, hvordan gikk det på skolen i dag» spør hun plutselig. Hun setter beina i kryss og ser på meg som en liten unge skal bli fortalt et eventyr. Jeg ler litt av det. og prøver å bytte tema. «bør du ikke skifte?» spør jeg henne. Hun ser ned på klærne sine, hun har på seg en dressbukse og en hvit bluse som må være ukomfortabel. Hun vifter bare hånda si som for å si at det ikke er viktig. «eeh, jeg overlever, så fortell hvordan var dagen din» spør hun igjen og har hodet i hendene sine. Og ser på meg med store øyne. «vel jeg møtte disse to jentene, hun ene heter Sophia og hun andre heter Jessica...de virker hyggelige» jeg ser vekk fra hun. Jeg tror hun la merke til at noe var galt på grunn av hun tok hendene sine i mine og så på meg som for å spørre hva som er galt. «men, jeg kan ikke bli venner med dem» hvisker jeg bare. «og hvorfor kan du ikke det» spør hun meg rolig. «det vet du vel, pappa...han er alltid grunnen. Hver gang jeg blir venner med noen må jeg forlate stedet.» sier jeg litt hest. Jeg tar hendene mine vekk og føler at jeg er sint. Hun sier ikke noe. Det ser ut som hun bare venter på at jeg skal si noe mer. Så jeg begynner å snakke «og på toppen av alt det så har jeg problemer, liksom problemer som til og med legene ikke vet hva er. Disse blackoutene tar over halve livet mitt, jeg kan liksom ikke huske noen ting. Og det dreper meg mamma! Jeg vil bare være litt normal. Er det liksom for mye å spørre om?!» Jeg merker at tårer strømmer ned over skinnene mine. Og jeg tar det vekk med genseren min. «vennen, jeg vet dette er vanskelig. Men vi får snart svar fra legene. Og i mellom tiden tar vi det som det kommer. Og når det kommer til flyttingen så er dette siste stopp. Og du har lov til å ha venner. Ikke forby deg selv for det, på grunn av du er redd for framtiden. Man vet aldri hva som kommer til å skje. Men hvis disse folka er greie, så gi dem en sjanse» hun er så rolig når hun sier det at det roer meg ned. Men jeg er fortsatt lei meg. jeg gråter fortsatt. «jeg vil fortsatt bare være normal mamma.» hvisker jeg fram. Hun holder forsiktig rundt meg og gir meg en lang klem før hun hvisker. «å være normal er kjedelig» jeg ser opp mot henne og smiler, for å vise henne at jeg er takknemlig for alt hun gjør. Så la jeg meg i fange hennes og Honey la seg ved siden av oss. Og sånn lå vi i timevis.

Ser ut som El endelig fikk fortalt moren sin hvordan hun har det. og bless the mom, cause she is trying so hard for her daughter and husband. Jeg bare elsker moren.